David Bowie (1947–2016), Prince (1958–2016), Ozzy Osbourne (1948–2025) og Brian Wilson (1942–2025). Foto: Les Zg, penner, J-Ham2000, Kyle Overholtze – alle ikoner via Wikimedia Commons (cc by-sa 3.0/4.0)

Både i tradisjonelle medier og sosiale medier er det etterhvert blitt et slags kollektivt ritual å minnes berømte artister som går ut av tiden. Ikke så rent få går til sine personlige Facebook-vegger og publiserer kortere eller lengre nekrologer over store musikere, skuespillere og andre som har gjort inntrykk på dem i livet.

Som individuelle reaksjoner på dødsfall av offentlige personer som har betydd noe for en, er dette mer enn forståelig. Det rare er at det har fått et omfang som gjør det til et sosialt fenomen, og det omfatter tilsynelatende flere enn dem som egentlig hadde et veldig nært forhold til artisten som er gått bort.

Kanskje ble det David Bowies bortgang i 2016 som kom til å innlede fenomenet for alvor. Sosiale medier var på den tiden blitt allemannseie, og da denne grense­overskridende og nokså geniale multi­kunstneren døde relativt ung, utløste det en massiv reaksjon i den digitale sfæren, som også var begynt å påvirke gammelmedier for alvor. Bowies konsert i Vest-Berlin i 1987, som kunne høres på den andre siden av Muren, fikk bortimot æren for at den falt to år senere. Man tar seg i å tenke at den hedengangne selv ville ha reservert seg mot noe av hyllesten.

Da Prince døde noen måneder senere, var en betydelig andel av trafikken på internett assosiert med hans bortgang. Litt senere døde også Leonard Cohen. Og i årene etterpå, i memenes og konformismens tid, har ritualet gjentatt seg mange ganger.

Forklaringen på fenomenet er trolig å finne i at det er mye mer enn artistene som dør med dem. Generasjonen av musikere som forsvinner nå, vokste opp i etterkrigstiden, nøt dens frukter og satte sitt preg på den. Dette var da også en tid for stor frihet og optimisme i Vesten – også opprør og politiske brytninger, men disse utspilte seg ikke under de nye, våte autoritære ullteppene som nå ligger lagvis over oss.

Disse musikerne var på flere måter fornyere, ikke bare med lydkombinasjonene og showene de lagde, men også i måten de opptrådte på utenfor konsertscenen, det være seg gjennom friske uttalelser og sprell, klesdrakt, engasjement for saker eller annet – jada, også dumskap. Deres opptreden personifiserte og banet til dels veien for en personlig frihet som de fleste i vår del av verden har satt pris på. Og friheten kan som kjent brukes både godt og dårlig, som livet selv.

Idet den frie verdenen begynner å glippe ut av hendene på publikum, enten det er på grunn av teknokrati, globalisme, islam eller annet fremmedartet uvesen, får man dermed fornemmelsen av at et variert menneskelig uttrykk blir borte med denne generasjonen av artister. Kvartveis ut i det 21. århundre begynner det 20. århundret de fleste fremdeles husker, å fortone seg som veldig langt unna ikke bare i tid. I 2016, da invasjonen av Europa hadde skiftet til et høyere gir, levde mange flere fortsatt i den gamle verden – men det begynte å holde hardt.

Akkurat den sorgen er det ikke alltid like lett å manifestere offentlig. Veien er kort til at man stemples som reaksjonær eller ekstremist, så tryggest å la være.

Men ingen får kjeft for å sørge over Miles Davis, Brian Wilson eller Ozzy Osbourne, selv om de ikke hadde tenkt på dem på ti år. Om dette er sublimasjon eller projeksjon, får psykologer finne ut av.

Kollektive minner over berømte artister som dør, er altså blitt et sosialt legitimt uttrykk for sorg over en verden som forsvinner med kvaliteter de representerte: kreativitet, rebelskhet, livsglede, friheten til uten skam å manifestere det stikk motsatte av livsglede, protest mot autoriteter, engasjement for en sak – altså mye av det som gjør, eller gjorde, Vesten til et godt sted.

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe eboken her.