Emmanuel Macron kom til London denne uken for å stille  krasse ultimatum til Keir Starmer.

Resultatet er en seier til den franske presidenten, og en total ydmykelse for den britiske statsministeren.

«Hvis det finnes et mer motbydelig skue enn Starmer som kryper for Macron, har jeg ennå til gode å se det,» skriver Allister Heath i The Telegraph.

Heath sier farvel til de gamle Storbritannia, landet til Churchill, individuell frihet, den industrielle revolusjonen og slaveriets avskaffelse.

Også Frankrike er en skygge av seg selv og sin historie.

Au revoir Frankrike, de Gaulles, meritokratiets, rasjonalismens og de 365 ostesortenes hjemland – to strålende land, delt av en felles historie.

I stedet oppstår «Frangleterre,» to mislykkede stater til prisen av én. Den økonomiske, kulturelle og sosiale undergangen er nesten uunngåelig.

Det ufattelig dårlige avtalen om båtmigranter er selvsagt bare starten, et symptom på den selvvalgte katastrofen.

Storbritannia og Frankrike enige om avtale om båtmigranter

Macron forsøker å bryte båndene mellom Storbritannia og USA, for å erstatte dette med et fransk-britisk samarbeid. Hvis ikke vil Europa overlates til Donald Trumps nåde. Men Macrons spill kan føre til en splittelse mellom USA og Europa, som vi allerede ser klare tegn på. I verste fall vil NATO bli oppløst, noe som ville vært en katastrofe for Europa, ikke for USA.

Daniel Johnson skriver i samme avis:

I sin tale til parlamentet tirsdag satte Macron Trump og Kinas Xi Jinping i bås som geopolitiske trusler, og advarte parlamentsmedlemmer og kolleger mot avhengighet av «både USA og Kina» og krevde at vi «fjerner risikoen for at økonomiene og samfunnene våre blir dobbelt avhengige».

Statsbesøket endte som et tragisk skue der en ultrasvak vert (Starmer) oppmuntret den mest pompøse og selvgode gjest (Macron). Macron spilte stormaktspolitikk, belærte britene om brexit, om antiamerikanisme, og om britenes mangler når det gjelder innvandring og til og med om anerkjennelse av en palestinsk stat.

Mener Macron at britene skal kopiere Frankrikes dystopiske migrasjonspolitikk? Krydret med støtte til palestinernes sak?

Starmer kan vel ikke la seg lure, nok en gang?

Selv en innbitt EU-tilhenger som Sir Keir må ha lagt merke til hvor fiendtlig EU har opptrådt overfor britiske nasjonale interesser etter brexit.

EU har bevisst brukt Storbritannia som et eksempel, for å true andre EU-medlemmer slik at de ikke våger å følge i britenes fotspor. Britenes statsministre, Cameron, May, Johnson og Sunak, klarte ikke å prioritere britenes interesser, og Liz Truss forsvant så raskt at hun ikke fikk muligheten. Nå følger Starmer opp.

Vi så det blant annet under pandemien, da Macron viste seg fra sitt mest hevngjerrige side.

I desember 2020 utestengte han britiske varer (inkludert medisiner) og passasjerer fra franske havner under påskudd av å ekskludere en mutert Covid-stamme, noe som tvang Boris Johnson til å iverksette krisetiltak.

I flere år har det vært friksjoner mellom Frankrike og Storbritannia, og de fleste av disse friksjonene kan spores tilbake til «Lille Napoleon» i Élysée Palace.

Macron forsøker å vinne popularitet på hjemmebane ved å straffe nasjonen som mange franskmenn fortsatt kaller «det perfide Albion».

Akkurat nå er beskrivelsen av nasjonen styrt av Starmer nokså treffende: Storbritannia har virkelig endt opp som en nasjon styrt av troløse, falske, lumske og forræderske ledere. Men situasjonen er ikke mye bedre i Frankrike: Macron fremstår handlingslammet, og er den mest upopulære presidenten i de 66 årene De Gaulles femte republikk har eksistert.

I 2027 er neste presidentvalg i Frankrike, og Macron kan ikke stille på grunn av franske valglover. Det vil bli et skjebnevalg for hele Europa, men det er godt mulig det allerede er for sent.

Starmer sitter ved roret i opptil fire år til, det lover ikke godt for britene.

Både under Tory-partiet og nå (i enda sterkere grad) under Labour er britisk politikk både naiv og desperat. Noe så enkelt som å melde seg ut av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) virker uoverkommelig.

Britene kunne enkelt løst migrantkrisen på egen hånd, men velger å følge krav fra EMK og trygle franskmennene om hjelp. Det er nesten ikke til å tro, hvis ikke da hovedmålet er å ødelegge den britiske nasjonen, en gang for alle.

Lignende tendenser ser vi i hele EU-sonen, inkludert her i EØS-landet Norge. Unntakene er enkelte land i Sentral-Europa, som Ungarn.

Faktisk er det Tyskland som skaper et skinn av håp. Forbundskansler Merz viser i det minste tendenser til et ønske om endring. Hans uttalelser om at Israel gjør møkkajobben for hele Vesten var som et friskt pust. Han har til og med kommet med milde angrep mot Pride-flagg på offentlige bygninger.

Men også Tyskland opplever en fallende kurve på alle fronter, og det krever drastiske tiltak for å snu utviklingen.

Merz: – Israel gjør møkka­jobben for hele Vesten

Merz sliter også med sine sosialdemokratiske regjeringspartnere SPD, så det er vel tvilsomt om vi vil se noe særlig forbedring.

Hvis den fransk-britiske konvergensen blir en realitet, vil det føre til at begge sider overtar de verste ideene og holdningene fra den andre, skriver Heath.

Ta streik: De fast ansatte legene krever 29 prosent lønnsøkning, mindre enn ett år etter at de fikk 22 prosent. Ta lov og orden: Rettssystemet vårt er så overbelastet at Labour kan komme til å avskaffe juryprosesser, en typisk britisk sikkerhetsgaranti.

Macron har ødelagt Frankrikes offentlige skoler, som stuper på PISA-målingene. Rachel Reeves har tømt de britiske privatskolene ved innføringen av mva, og resultatet er overbemannede og elendige statlige skoler.

På toppen av dette kommer klimahysteriet:

Den nye fransk-britiske tilnærmingen til Net Zero, skatt, forbruk og økonomi viser seg å være like giftig. Bilproduksjonen kollapset med 71 prosent i Frankrike mellom 1999 og 2024, mens Storbritannia har opplevd en nedgang på 54 prosent.

Starmer og Macron er eksperter på å forvandle gull til gråstein, og de opprinnelige befolkningene i de to tidligere stolte landene betaler de skyhøye prisene.

Både Starmer og Macron kan med god samvittighet si det som den franske kongen Ludvig 15:

Apres moi, le déluge. Etter meg, syndfloden.

Kjøp «Europas underlige død»!