Det snakkes om «ydmykelse» og «kaos»: Ett år etter at han tiltrådte, har den britiske statsminister Keir Starmer mistet kontrollen over partiet sitt – og over landets finanspolitikk.

Nå frykter mange briter at Starmer blir nødt til å slippe «skattebomben».

Ett år etter hans overveldende seier over De konservative i juli i fjor, er stemningen faktisk mer dyster enn festlig: Starmer, som hadde lovet å avslutte et tiår med omveltninger i Storbritannia, mistet kontrollen over partiet sitt på tirsdag i en avstemning i Underhuset om endringer i uføretrygd og sosialomsorg – og med det landets anstrengte finanspolitikk.

Kvelden endte med et enormt tap av autoritet, en flom av negative overskrifter – med snakk om «ydmykelse» og «kaos» – og misnøye i egne rekker.

Dette skriver Anne McElvoy i Die Welt. Hun er senior politikkredaktør i Politico UK og programleder for podkasten «Politics at Sam and Anne’s».

Om noen dager har Starmer sittet ett år i Downing Street No 10. Men det blir ingen feiring av det som har vært et «annus horribilis», og situasjonen ser ikke ut til å bedre seg.

Det er ikke sikkert at Starmer er ferdig, men britene er uansett fortapte

McElvoy tar opp mye som burde være godt kjent for Documents lesere. Som at han i valgkampen 2024 lovet tøffe økonomiske beslutninger for å unngå skatteøkninger eller låneopptak – britisk statsgjeld utgjør 100 prosent av BNP.

Briter som var misfornøyde med Tory-partiet valgte å gi Labour og Starmer en sjanse til å oppfylle løftene sine. Men det motsatte skjedde, og skattetrykket har steget voldsomt. Ingenting er gjort for å stanse båtmigrantene, og migrasjonen er på rekordnivå.

Starmer innrømmet nylig i intervjuer at ikke alt har gått etter planen.

Vi har ikke alltid fortalt vår egen historie så godt som vi kunne ha gjort, sa han.

Starmers unnskyldning er at han har vært nødt til å bruke tid på «brannslukking» på verdensscenen. Men ingen tvang Starmer til å involvere seg i Ukraina-krigen, han behøvde heller ikke blande seg inn i Midtøsten.

Britene er fortsatt i sjokk etter opptøyene som raste gjennom Southport i fjor sommer etter at sønnen til en rwandisk asylsøkerfamilie drepte tre små barn. Starmers regjering har svart med å arrestere fortvilte briter i årevis for dumme meldinger på sosiale medier.

Lucy Connollys skjebne må vekke nordmenn

Ettersom Labour-regjeringen ikke gjør noe som helst for å forhindre masseinnvandringen, nøyde Starmer seg med å beklage at Storbritannia er i ferd med å bli en «øy av fremmede».

Uttalsen skapte raseri i partirekkene, og hans ordbruk ble sammenlignet med Enoch Powells berømte tale om «rivers of blood» fra 1968, som ødela Powells politiske karriere. Historiens gang har dog vist at Powells spådommer om britisk fremtid og antallet innvandrere var altfor optimistisk.

Støttet Jeremy Corbyn

Etter en periode som advokat gikk Starmer inn i politikken for Labour, og støttet den venstreradikale Jeremy Corbyn i 2015. Dette hjalp ham med å klatre til partiledelsen etter 2019.

Valget i 2024 var en stor suksess, og Labour vant hele 165 seter i Underhuset, mest på grunn av 14 år med elendige prestasjoner fra Tory-partiet.

Etter valget har Starmer i økende grad mistet kontrollen over det meste: både økonomien, grensene og sitt eget parti. Det murres i krokene om at hans tid som partileder går mot slutten.

Storbritannia er i krise, har opparbeidet seg høy gjeld, økonomien går ikke bra, og etterdønningene av Brexit, stigende energikostnader og akutt kostnadspress forverrer situasjonen. Unge mennesker omtaler seg nå som «cozzie-livs» – et samlebegrep som beskriver følelsen av at livet rett og slett er blitt for dyrt.

Eldre velgere har mistet troen på Labours evne til å få kontroll over økonomien, og yngre velgere stemmer ikke lenger på Starmer, for de mener at hans støtte til Israel er for «balansert».

At Starmer oppnådde en meget god handelsavtale med India, imponerer få, mens bekymringen for forholdet til Trumps USA ligger latent. Det virker som om Starmer ikke har kontroll over hendelsene.

Starmers planer forvitrer, Labour opplever noe lignende bokseren Mike Tysons beskrivelse av livet i bokseringen: «Alle har en plan, helt til de får en på tygga.»

Starmers forsøk på å innføre «skjulte» skatteøkninger gjennom endringer i trygdesystemet for å generere mer inntekter fra middelklassen, virket i beste fall naivt – og til syvende og sist kontraproduktivt.

Forsøket på å skattlegge ikke-bosatte (non-coms) hardere, har vært totalt mislykket, siden de bare flytter vekk fra skattetrykket, noe også flere velstående briter gjør. Storbritannia er blitt Europas svar på California.

Noen mener at Starmer har prestert bedre internasjonalt, men også her får han kritikk for å ignorere britenes egne kriser til fordel for f.eks. Ukraina. Han har av den grunn fått tilnavnet «Aldri her-Keir».

I tillegg går han under navnet «Two Tier-Keir», for sin forskjellsbehandling som i stor grad rammer den opprinnelige britiske befolkningen.

NATO-kravet om å øke forsvarsbudsjettet til 5 prosent av BNP virker uoppnåelig for et land i dyp økonomisk krise.

Etter hvert som statusen som «statsminister» begynner å smuldre opp, gjelder dét også tilliten til lederen.

Det eneste Starmer kan trøste seg med, er at det fortsatt er lang vei å gå til neste valg – senest i 2029.

Kjøp «Europas underlige død»!