Kampen for den jødiske statens eksistens (II)

Folkeretten og mediene misbrukes til skade for det jødiske folks nasjonalstat

Israels militære innsats for å hindre utslettelse av den jødiske nasjonen har skapt hodebry for medienes ekspertpaneler. De består i hovedsak av ytterliggående gjengangere langt ute på den politiske venstresiden. Helt siden Israel ble angrepet 7. oktober 2023 har omkvedet vært at når Israel bomber et støttepunkt for Hamas som er lokalisert i et sykehus eller en FN-bygning, da begår Israel brudd på folkeretten. Det fremstilles som en krigsforbrytelse som kan rettferdiggjøre anklager om folkemord.

Når Iran nå bomber sivile boligområder i Israel, hører vi ingen slike anklager. Israels uvenner har for lengst plassert Israel i en folkerettslig særstilling de selv har oppfunnet, og som skal sikre at landets forsøk på å hindre å bli utslettet, nettopp skal føre til utslettelse. Europa har ikke lenger mot til å vedstå seg sitt jødehat: De betaler og oppmuntrer islamister for å gjøre den skitne jobben.

Den massive kritikken fra norske politikere begrunnes med udokumenterte påstander om israelske forbrytelser som innebærer at omtrent alt Israel foretar seg i forsvar mot terror, er brudd på folkeretten. Men er dette tilfelle? Kan man i det hele tatt innenfor folkerettens avtalte begrensninger forsvare seg mot en terrororganisasjon som overhodet ikke retter seg etter folkerettens normer og forpliktelser? Og hva med stater som Iran, som i ord og handling viser at heller ikke de har til hensikt å rette seg etter folkerettens verdier og bestemmelser? Stater som ikke en gang viser vilje til å overholde FN-paktens enkle formål som er en forutsetning for medlemskap i organisasjonen. Stater som forsettlig omgår sine inngåtte forpliktelser til bruk av atomanlegg, krigføring og humanitære hensyn?

Hvordan skal man forholde seg til en fiende som utnytter sin tiltatte frihet fra folkerettens moral og bestemmelser til å lede krigen inn på områder hvor de med forsett velger å skade både sin egen og motstanderens sivilbefolkning, som folkerettens krav var ment å skulle beskytte? Det er jo ikke vanskelig å se at dette skjer?

Har man i det hele tatt under utarbeidelsen av krigens folkerett tatt hensyn til og skapt regelverk for situasjoner hvor en stat som er tilsluttet folkerettens traktater og har erklært seg villig og i stand til å overholde deres bestemmelser, blir angrepet av en part, organisasjon eller stat som eksplisitt unnlater å følge krigens lover eller bent frem sier at den ikke har noe slikt til hensikt? Hva er da den angrepne statens valg?

Skal Israel la seg utslette, eller skal de i den aktuelle situasjonen anse seg fritatt fra krigens folkerettslige forpliktelser som en konsekvens av de angripende partenes atferd og formål som uttrykkelig og forsettlig er i strid med folkerettens ånd og bokstav? Det mangler klarhet i disse spørsmålene blant de utvalgte eksperter som til stadighet uttaler seg i mediene. Men på politisk hold argumenteres det som om terroristene har en rett som ingen andre har, og som offeret har plikt til å føye seg etter.

Det er her vår utenrikspolitiske ledelse og offisielle fagmyndighet svikter. Det synes å mangle kompetanse og profesjonell rådgivning i embetsverket og ledelsen. Når en statssekretær i Utenriksdepartementet uten nærmere redegjørelse erklærer: «Det angrepet som Israel har initiert mot Iran, er i strid med folkeretten. Det er farlig med tanke på regional stabilitet og også global sikkerhet», ser vi et dokumentert eksempel på at norske myndigheter har en helt særegen oppfatning av hva folkeretten sier i et tilfelle som dette, hvor en stat i strid med folkeretten har erklært som sitt mål å slette Israel fra kartet.

Bakteppet for Israels foregripende handling var nemlig en rapport fra ledelsen i det allierte forsvarssamarbeidet Centcom i Midtøsten, hvor partene allerede tre dager før angrepet ble informert om at Iran bare var en uke unna å kunne ferdigstille sin første atombombe, og bare tre uker fra å kunne ta i bruk ti bomber. Var det noen som hadde glemt å orientere statssekretær Kravik, eller syntes han det var greit med atomvåpen hos et regime med et slikt formål? Han burde kanskje ha snakket med Tysklands forbundskansler Merz og president Trump før han uttalte seg?

Er det i det hele tatt mulig å unngå sivile tap når motstanderen forsettlig lokaliserer sine frontkjempere blant sivile og i sivile institusjoner som en statlig krigførende part har en avtalefestet plikt til å beskytte? Hvor skal man her plassere ansvaret for sivilbefolkningens velferd og lidelser? Er Israel i en slik situasjon forpliktet etter folkeretten til å kapitulere, slik anklagene om krigsforbrytelser og folkemord synes å peke mot? Langt ifra. Det bildet vestlige politikere og medier tegner av Israels forsvarskamp mot terror på Gaza-stripen og i Midtøsten for øvrig, er mangelfullt, ensidig, falskt og fiendtlig. Dette krever en forklaring av motiv og formål.

Folkerettens forpliktelser er utferdiget i form av avtaler mellom stater. Enhver stat som har latt seg forplikte gjennom tiltredelse til krigens folkerett, har gjort dette ved å inngå gjensidig forpliktende avtaler (traktater, konvensjoner) med andre stater. Det er i forholdet mellom slike avtaleparter at krigens og annen folkerett gjelder. Det finnes ingen overordnet verdensmyndighet som er satt til å styre statene ved hjelp av folkeretten. Verken FN eller Den internasjonale domstolen har noe som likner på overordnet suveren makt. Krigførende eller stridende som enten ikke har latt seg forplikte, som ikke har evne eller som ikke en gang har vilje til å la seg forplikte, har heller ingen beskyttelse i de begrensningene krigens lover legger på krigførende avtaleparter. Det har bare disse statene selv, om avtalene overholdes.

FN-pakten legger stor vekt både på partenes evne og vilje til å la seg forplikte. Det går tydelig frem av FN-paktens Artikkel 3 om medlemskap, som sier: «Medlemskap i de Forente Nasjoner står åpent for alle andre fredselskende stater som påtar seg de forpliktelser som inneholdes i denne Pakt, og som i organisasjonens øyne er villige til og i stand til å oppfylle disse forpliktelser.» Internasjonal humanitærrett gir heller ingen beskyttelse til parter som selv ikke etterlever dens bestemmelser. Israel er derfor på trygg grunn når fienden angripes der den befinner seg. Anklagene mot Israel om folkerettsbrudd, krigsforbrytelser og folkemord bygger på vikarierende motiv som i seg selv er på kant med folkerettens ånd og grunnlag.

Konklusjonen må bli at alle terrororganisasjoner – og i særdeleshet slike som Hamas, Islamsk Jihad og ISIL – for sitt eget vedkommende har avvist og ekskludert folkeretten som vern for sivilbefolkningen og sivil infrastruktur. Det er et særtrekk ved terroristers form for krigføring at de med overlegg prøver å trekke militære fordeler av å handle i strid med folkerettens krav. En av fordelene terroristene søker å oppnå ved sin ondskapsfulle taktikk, er å utnytte de internasjonale medienes kritikk av terroristenes motstandere når disse for sin egen overlevelse tvinges til å angripe og eliminere terrorister som skjuler seg blant sivile, med tap av sivile liv og ødeleggelse av sivile objekter som uunngåelig resultat. Men hvem er det i slike situasjoner som i realiteten er overtredere av krigens og humanitærrettens lover? Og hva er våre myndigheters motiv for å vende anklagene mot forbrytelsenes offer?

Hvorfor er det så vanskelig for politikere og mediefolk å innse at det er nettopp de selv som ukritisk tar del i overtredelser av folkerettens humanitære bestemmelser? Det er ikke sant, det vi daglig hører i nyhetene fra NRK, at Israel har rettet angrep mot skoler, sykehus og matkøer. Angrepene er alltid rettet mot terrorister som holder til der, i strid med folkerettens krav til humanitær hensyntaken. Men både de frivillige organisasjonene, FN-organene, politikere og deres mediefolk unnlater systematisk å erkjenne og opplyse om at de holdes for narr av terrorister som kontrollerer og velger ut den informasjonen de baserer seg på. Slik ender vi opp med en situasjon hvor det i realiteten er terroristene som styrer folkemeningen i Vesten. Det skjer gjennom demokratisk valgte politikere og offentlig finansierte medier som alle synes å tro at de yter menneskeheten en tjeneste.

Anklagene mot Israel om alvorlige brudd på folkeretten, er blitt som et daglig litani som uten dokumentasjon og kritisk, kontradiktorisk journalistikk fremføres i statsmediene over hele verden. Det finnes knapt et internasjonalt rettsprinsipp som ikke påstås å være overtrådt under Israels forsvarskrig mot Iran, Hamas og andre terrorister. I Norge og andre vestlige land er de massive anklagene mot Israel blitt et sentralt tema i landets utenrikspolitikk. Til høsten inviteres folket til å bekrefte og støtte denne holdningen i valg.

Regjeringen satser tungt på en ensidig fremstilling av Israel som et hovedproblem i verdens og FNs bestrebelser på å skape fred. Det er blitt et tema i valgkampen hvor regjeringen fremstiller seg som forkjemper for folkerettens prinsipper til vern om palestinernes rett til et verdig liv og en egen stat innenfor Israels statsgrenser. Men det finnes ikke folkerett som gir palestinerne en slik rett. De har rett til selvbestemmelse, akkurat slik det samiske folket har det i Norge, men det forutsetter ikke en statsdannelse etter folkeretten.

For norske myndigheter synes ikke den formen for krigføring som drives av terrorister å være et problem. Det forhold at Hamas for sitt vedkommende har avskaffet folkerettens vern om sin egen sivilbefolkning, er ikke til hinder for at Norges og andre europeiske lands regjeringer krever at Israel bøyer unna for terrororganisasjonens krav og bidrar til å etablere den som en legitim statsmakt på sitt eget territorium. Det hjelper ikke at israelske myndigheter forteller at norske og europeiske myndigheter handler på grunnlag av falske og fordreide påstander. Det er mediebildet som er bestemmende for valg av politisk standpunkt i land som Norge. De statsfinansierte riksmediene danner folkeopinion og styrer derved i høy grad det politiske systemet.

I mediene får du heller ikke høre et ord fra den andre siden i den konflikten. I medier som NRK har man avskaffet balansen i informasjonsstrømmen. Norske medier er i praksis blitt krigførende, og målet har man overlatt til Hamas å definere. Det er for øvrig velkjent, men av hensyn til valgkampen kan man ikke nevne at samtlige av de organisasjoner og grupperinger som eventuelt skulle bemanne «staten Palestina,» har som mål å utslette Israel og dens jødiske befolkning. Det er dette som da blir den endelige konsekvensen av regjeringens Midtøsten-politikk, om den noen gang skulle bli virkeliggjort.

I det perspektivet må vi også se utenriksministerens og hans statssekretærs opptreden i Jerusalem forleden, hvor de deltok i en konferanse i regi av International Holocaust Remembrance Alliance, IHRA, med kransenedleggelse for ofrene for Holocaust og forsikringer om at deres kritikk av Israels forsvar mot utryddelse ikke har noe med antisemittisme å gjøre. Jødenes nærvær i Judea og Samaria fremstilles som okkupasjon og «brudd på folkeretten,» og de forsøker aldri å dokumentere sine påstander med fakta. Det finnes nemlig ikke fakta, verken i eller utenfor folkeretten, som dokumenterer en slik påstand.

Men er det sant, det de påstår? Har man bare valgt å overse at Judea, Samaria, Jerusalem og Gaza har vært jøders hjemland i mer enn 3000 år? Har man valgt å se bort fra at det bodde titusener av jøder i sine eldgamle landsbyer i disse provinsene da Jordan og Egypt, etter at Israel var gjenopprettet som suveren stat, uprovosert angrep, invaderte og okkuperte disse jødiske landområdene i 1948–49? Er det helt greit for norske myndigheter at svært mange av disse jødene ble massakrert av de arabiske angriperne, og at de som overlevde, ble etnisk renset fra sine bosteder der hvor selv «det internasjonale samfunn» hadde som erklært hensikt å gjenopprette et jødisk hjemland?

Den konferansen Frankrike og Saudi-Arabia sammen med FN hadde tenkt å holde i sommer, hvor formålet skulle være å samle verden om et krav om å opprette en palestinsk stat innenfor Israels internasjonalt anerkjente statsgrenser, ville fått stor tilslutning blant FNs medlemsland og fra Norge. Der ville man kreve at Israel (i pakt med den arabiske fredsplanen fra 2002) trekker seg tilbake til våpenhvilelinjene fra 1949, kansellerer grenseavtalene med Jordan og Egypt og later som om frigjøringen av okkupert israelsk land i Seksdagerskrigen i 1967 ikke fant sted. Initiativet fra president Macron er en klar indikasjon på det presset han og hans regjering nå er utsatt for i Frankrike. I desperasjon forsøker han å avlede oppmerksomhet og vinne tilslutning ved å angripe Israel politisk. Men hvor lenge kan han varme seg på dét?

Et sterkere krav enn en FN-konferanse om at den jødiske staten må erklære sitt opphør, skal man lete lenge etter. Vi må regne med fortsatt betydelig entusiasme for slike konferanser hos EU, norske myndigheter og deres medier. Men et forsøk på å gjenopplive Oslo-prosessen på denne måten vil ikke kunne føre til annet enn forsterket og meningsløs kritikk av Israel i FN. Der vil man endog kunne oppleve krav om å ekskludere Israel fra organisasjonen, slik man gjorde med Taiwan. Men det ligger intet løfte om fred i tiltaket. Vi ser for oss forsterket og forlenget utvikling av den antisemittismen som den politiske krigen mot Israel allerede har skapt.

Har ikke jøder noen form for beskyttelse i folkeretten? Eller er det Vesten som, i likhet med islamske terrorister, har funnet det hensiktsmessig å unnta dem fra det rettsvernet vi andre nyter godt av? For akkurat dét blir den ytterste konsekvensen av norsk og europeisk Midtøsten-politikk dersom den med makt skulle bli satt ut i livet. Heldigvis er jødene selv av en helt annen oppfatning og har satt seg effektivt til motverge også mot dette nye europeisk-islamske forsøket på å utrydde dem. Krigen mot iransk imperialisme, atomvåpen og jødehat klarer israelerne å håndtere selv. Europeisk og norsk jødehat er det vi selv som må rydde opp i.