Både Norge og Israel feirer sin gjenopprettelse som selvstendig stat i mai. Det er bemerkelsesverdig at norske myndigheter synes å mene at de to nasjonene ikke har samme rett til suverenitet og selvstendighet i sine gamle fedreland. Hvorfor behandler vi jødene og deres nasjonalstat annerledes enn vår egen? På samme måte som oss, ga heller aldri jødene avkall på sitt fedreland. Deres rett til å få tilbake sin selvstendighet er den samme som vår.

Det er mer enn et år siden utenriksministeren inntok en ledende rolle i de bestrebelsene Israels fiender gjør innenfor FNs organer for å undergrave Israels legitimitet som stat. Formålet er å fremme og underbygge et internasjonalt krav om anerkjennelse av at de såkalte «Okkuperte palestinske territorier» ikke er en legitim del av staten Israel og derfor må frigjøres til fordel for en palestinsk stat. For de palestinsk-arabiske organisasjonene, inkludert selvstyremyndighetene og Hamas, som norske myndigheter direkte og indirekte støtter politisk og økonomisk, er dette bare et midlertidig delmål.  

Det uttrykkelige kravet er kompromissløst å «frigjøre» landet «fra elven til havet,» hvilket alle, inkludert norske myndigheter, forstår er å utslette Israel. Det er dette som er den nødvendige konsekvensen av den politikken som norske myndigheter, politiske partier og frivillige organisasjoner står bak, og det er dette som er årsaken til at Israel har satt sitt diplomatiske samkvem med Norge på vent. Statsmediene fremmer vedvarende det narrativet som denne politikken begrunner seg selv med.

Det er ti år siden Arbeiderpartiet programfestet anerkjennelse av en palestinsk stat, etter påtrykk fra partiets venstrefløy. Vedtaket vakte mishag i Israel, og daværende ambassadør Raphael Schutz uttalte at «Det er et feilgrep fordi en anerkjennelse verken vil bidra til fred eller reell palestinsk uavhengighet. Tvert imot vil det bare gjøre det vanskeligere å nå dette målet. Det skaper et falskt inntrykk hos palestinerne om at de kan nå sine mål uten å forhandle med Israel.» Han fikk rett på alle punkter, og norske myndigheter vet det.

Selv om han fikk rett i dette, har det ikke endret den offisielle oppfatningen i Norge. Utenriksdepartementet satte sin stab i gang med å bygge opp en politisk rettferdiggjørelse av Arbeiderpartiets vedtak basert på et selektivt utvalg av historiske FN-dokumenter, gyldige så vel som foreldete, men ikke i noe tilfelle av bindende karakter for Norge. Dette materialet er fremdeles under utvikling i Utenriksdepartementet som et sammenvevet bakteppe for regjeringens internasjonale initiativer gjennom FNs organer for å legitimere sin politikk og delegitimere Israels.

Det materialet Utenriksdepartementet bygger på i sin argumentasjon til fordel for en palestinsk stat, er, foruten FN-pakten, FN-resolusjoner og folkerettens bestemmelser om nasjoners rett til selvbestemmelse. Det argumenteres som om folkerettens dokumenter og FNs resolusjoner kategorisk og betingelsesløst bekrefter og legitimerer opprettelsen av en palestinsk stat innenfor det territoriet som utgjorde Folkeforbundets Palestina-mandat vest for Jordanelven. Det er dette som er Utenriksdepartementets kjernespørsmål og som deres begrep om «det spesifikke rettslige rammeverk som gjelder for det Okkuperte Palestinske Territoriet» er hjemlet i. 

I sine to separate redegjørelser for Den internasjonale domstolen, ICJ, (i 2024 og i 2025) i to separate behandlinger av anmodninger fra FNs Hovedforsamling om å gi en rådgivende uttalelse i tilknytning til anklager mot Israel om alvorlige overtredelser av folkerettslige forpliktelser, henviser Utenriksdepartementet i stor til grad historiske dokumenter i tilknytning til FNs behandling av Palestina-spørsmålet i 1947–48.  Her trekkes FNs delingsforslag i tilknytning til Palestina-mandatets avvikling, samt Israels selvstendighets- og suverenitetserklæring fra mai 1948, inn i departementets underbyggelse av det norske standpunktet. Ikke i noen av de to redegjørelsene for ICJ drøftes eller problematiseres departementets fremstilling av dets politiske standpunkt. 

Det skapes inntrykk av at gyldigheten til Israels selvstendighetserklæring fra 1948 skulle ha vært avhengig av noen slags aksept fra FNs side. Det er mange – også israelere – som tror at det var FN som i 1947/48 opprettet staten Israel. Slik kan også Utenriksdepartementets redegjørelser oppfattes. Men dette er helt feil. FN har ikke myndighet til å opprette stater. Staten Israel ble gjenopprettet i samme øyeblikk som den britiske regjering frasa seg mandatets forpliktelser, og FN var derfor i realiteten aldri tilsynsmyndighet for noen del av Palestina.  

Israel ble gjenopprettet som selvstendig stat ved at valgte representanter for det jødiske folk den 14. mai 1948 erklærte selvstendighet og suverenitet over Landet Israel, som på det tidspunktet var identisk med Folkeforbundets mandatområde vest for Jordanelven. Som i Norges og andre nasjoners tilfelle er det prinsippet om folkesuverenitet som rettferdiggjør handlingen. Hva et tilfeldig flertall i FN mener om saken, er ikke relevant, og norske myndigheter bør slutte med å tillegge FN en myndighet organisasjonen aldri har hatt.

Det faktum at arabiske stater i dagene etter selvstendigheten innledet en erobringskrig mot landet og gradvis gjennom halvannet år greide å okkupere deler av det, som de så etnisk renset for jøder, svekket ikke noen del av Israels suverenitetsrettigheter til hele det landet som ble frigjort fra fremmed okkupasjon 19 år senere. Israels suverenitet over hele det selvstendige Landet Israel er folkerettslig like riktig og selvfølgelig som Norges suverenitet over det landet som av valgte representanter for det norske folk ble gjenopprettet den 17. mai 1814.  

Oslo-avtalene, hvor Israel overførte myndighet til en lokal palestinsk selvstyremyndighet på begrensede områder, var fra israelsk side en suverenitetshandling som ikke ville vært mulig om territoriet var fiendtlig okkupert av Israel. At FNs delingsforslag i 1947 ble avvist av den arabiske part og aldri ferdigbehandlet i FNs organer, synes ikke å svekke den rettslige tiltroen Utenriksdepartementet har til dette dokumentet som bekreftelse på israelsk okkupasjon. Norske myndigheters bestrebelser i Haag på å gjenopplive og gi folkerettslig gyldighet til FN-resolusjoner som ble forkastet av den arabiske part for snart 80 år siden og aldri satt ut i livet, avslører at man på norsk side mangler realpolitisk gangsyn. Den palestinske staten, derimot, hadde britiske myndigheter opprettet øst for Jordanelven allerede på 1920-tallet. 

Det vekker berettiget oppsikt at Norge i denne saken stiller seg på samme side som Putins Russland, som i et innlegg i Sikkerhetsrådet hevdet at Israel ikke har rett til å forsvare seg. Å hevde at Israel ikke skal ha lov til å angripe terrorister som gjemmer seg bak gisler, er det samme som å si at Israel ikke har rett til selvforsvar når angrepet kommer fra Hamas eller andre terrorister. Dette standpunktet brukes nå også som et politisk halmstrå innenfor EU, hvor Frankrikes president Macron tar til orde for at Israels rett til selvforsvar ikke omfatter angrep på terrorister som gjemmer seg blant sivile. De forstår at dette standpunktet, som ikke har noen hjemmel i folkeretten, innebærer at Israel må kapitulere for terroristene. Dette forstår man også i Norge.

Da ropes det høyt om folkerett og «proporsjonalitet», et begrep politikerne ikke forstår og som ikke finnes i de folkerettslige bestemmelsene det henvises til. Israel har ikke bare rett, men også en klar plikt til å forsvare sin befolkning mot terror med de virkemidler som finnes, akkurat slik Ukraina har det. Israel er den eneste av de krigførende i Midtøsten som følger folkerettens regelverk og gjør alt de kan for å begrense tapene for sivilbefolkningen. Hamas gjør systematisk det motsatte, men får likevel vestlige medier og politikere til å legge skylden for sine døde på Israel. Dette gjør Europa og dets medier til deltakere i krigen på terroristenes side.

En stats militære forsvar mot terrorister kan ikke sammenliknes med militært forsvar mot militært angrep fra en annen stat. Det siste er regulert i det vi kaller «Krigens lover», som for landkrigens vedkommende kort fortalt omfatter Overenskomsten om landkrigens lover og sedvaner og dens protokoller og Genève-konvensjonene av 1949 med deres tilleggsprotokoller. Fordi folkeretten i hovedsak regulerer forhold mellom stater, har vi ikke et helt tilsvarende internasjonalt lovverk som regulerer staters bekjempelse av terror eller krigshandlinger begått av individer eller ikke-statlige organisasjoner mot stater.  

Men vi er ikke uten rettslige holdepunkter. De fleste land har lovfestede bestemmelser om ulovlig stridende eller såkalte franktirører.  De som er «stridende som pågripes uten godkjent synlig uniformering eller med skjulte våpen i likhet med en terrorist eller spion, regnes som franktirør og er dermed ikke en krigsfange ut ifra Genèvekonvensjonenes definisjon og er dermed heller ikke beskyttet av de avtalte krigskonvensjonene.» De kan derfor ved pågripelse og tilfangetakelse bli stilt for standrett og henrettes der og da. Norge avskaffet standretten i 1979, men det endrer ikke det folkerettslige prinsippet.

Det viktigste prinsippet er derfor at terrorister ikke nyter den rettsbeskyttelse som folkeretten gir regulære soldater i krig. Den politiske debatten om deres menneskerettigheter skjøt fart etter 11. september 2001, men har ingen særskilt folkerettslig forankring. Hovedregelen er at de kan og bør elimineres, noe vi har sett en lang rekke eksempler på, for eksempel i krigen mot ISIL og andre terrorgrupperinger hvor disse skånselsløst elimineres med eller uten levende skjold. Dette var også norske militære mannskaper med på.

I den mediekrigen som pågår mot Israel, parallelt med terrorkrigen fra Hamas og andre terrorgrupper, fremstilles ofte Israels forsvarskamp som likestilt med terrorangrepene. Man viser til de mange sivile ofrene i krigen og krever at forsvaret må skje «proporsjonalt» for å skåne uskyldige sivile for tap. Sivile ikke-stridende mennesker lider tap i alle kriger, og den pågående krigen i Gaza er ikke engang det verste eksempel på sivile tap, selv om det antakelig er det verste eksempel på at en terrororganisasjon aktivt omgir seg med levende skjold i form av kvinner og barn, noe vi ikke har sett maken til siden ISIL ble fordrevet fra Irak og Syria for noen år siden.

Begrepet «proporsjonalitet», som knyttes til Genève-konvensjonenes forbud mot «vilkårlige angrep,» er imidlertid i denne sammenheng ikke så enkelt å anvende som politikere og medier vil ha det til. Begrepet har ingen klar definisjon i folkeretten. I en kampsituasjon kan det ikke engang brukes som en tommelfingerregel. I Artikkel 51 i Tilleggsprotokollen til Genève-konvensjonene som omhandler beskyttelse av sivile i krig, er doktrinen om proporsjonalitet definert som et forbud mot vilkårlig angrep slik: «… et angrep som må antas å forårsake tilfeldige tap av sivilpersoners liv, skade på sivilperson, skade på sivile gjenstander, eller en kombinasjon av slike følger som ville være for omfattende i relasjon til den forventede konkrete og direkte militære fordel.» Her må det imidlertid tilføyes at dette er et regelverk som gjelder strid mellom regulære militære styrker tilhørende stater.

Det er regelverk som det israelske forsvaret likevel har vært berømmet for å følge. Det finnes imidlertid ikke eksempel på at Hamas følger hverken landkrigens lover eller internasjonal humanitærrett. Det erklærte målet for Hamas er å utslette både Israel og landets jødiske befolkning. Som terrorister har de som kjemper for Hamas, derfor intet krav på å bli behandlet i henhold til disse lovene. Av den grunn gjelder heller ikke de humanitære bestemmelsene i Genève-konvensjonene for Hamas-terrorister.  

Dette er gjeldende rett uansett hvor mange kvinner, barn og sykehuspasienter de omgir seg med, og som de kynisk ofrer i visshet om at vestlige medier og politikere gjør jobben for dem. Det er derfor meningsløst å skulle kreve noen form for «proporsjonalitet» i striden mot slike mennesker. Det er dette som er Gaza-befolkningens tragedie: Det er deres egne valgte ledere som har tatt fra dem friheten, menneskeverdet og levebrødet og plassert dem foran seg som skyteskive i en grotesk og meningsløs krig mot den israelske sivilbefolkningen. Doktrinen om «proporsjonalitet» beskytter dem ikke uansett hva norske journalister, akademikere og politikere tror og påstår.  

Disse begår selv en stor urett når de anklager Israel for å utføre terrorhandlinger, krigsforbrytelser og folkemord når landet forsvarer seg mot terror. Det er en ulykke for Norge at den ansvarlige ledelsen i NRK ikke har forstått dette, eller av politiske grunner ikke bryr seg om menneskelige lidelser når de bare kan konstruere en anklage mot Israel som det norske folk er tvunget til å betale dem milliardbeløp for å utbre.

Av Per Antonsen

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.