Av overprofessor og spissforsker Yan Calmeyer Friis

Hva betydde The Beatles for deg? Spørsmålet klinger veldig rart når det stilles godt voksne menn, nærmest pensjonister. Det aller rareste er at disse herrene absolutt ikke finner spørsmålet rart i det hele tatt. De kniper brynene sammen og tenker hardt og lenge. Og så svarer de.

Det dreier seg om intelligente menn som har utrettet noe mer eller mindre meningsfylt i livet, og som også fant tid til å vende hjem til kone, og barn av vekslende alder, etter jobben, og ta seg av sine oppgaver som voksen familiefar.

The Beatles betydde noe for dem alle sammen.

Vil fremtidens pensjonister stille hverandre spørsmål som «Hva betydde Spice Girls for deg?» Eller Billie Eilish eller “Katseye”?  Jeg tror ikke det.

Dere skal få slippe å høre nok en belærende knirkemonolog om 60-tallet og atombomben og månelandingen og black power og hippier og Christine Keeler og Swinging London og Vietnam og Jernteppet og James Bond og LSD og studentopprøret i Paris. La oss bare fastslå at uansett hva du griper fatt i fra dette ti-året, så følger The Beatles med.

De var over alt. De var soundtracket – ikke bare til vår egen oppvekst –, men til hele tidsepoken og alt den representerer av godt … og ondt. Fra selverkjennelse til Charles Manson. Fra livsglede til sprøytenarkomani.

I en ørliten periode, våren og sommeren 1967, kunne ganske mange av oss sverget på at The Beatles ikke var av denne verden, men snarere budbringere fra den andre siden, englenes sendemenn. Det måtte en misforstått fjernsynsfilm (vist på BBC  i sort/hvitt – når hele poenget var farvene) og en aldeles håpløs pakketur til India til for å vekke oss fra den villfarelsen. Men de var nær. Så nær at det er ubegripelig at ikke Von Daeniken tok saken.

Hva betydde The Beatles?

Alt. Alt. Absolutt alt.

Men når man forsøker å forklare seg, blir eksemplene man velger enten trivielle og rent ut sagt barnslige, eller fryktelig kjedelige. Man kan ikke forklare dette pust fra Gud som blåste gjennom og strødde glitter over 60-årene.

En godt voksen kar på snart 73 står her foran dere og skjønner at det ikke akkurat svinger av hans erindringer om f.eks. Beatlestyggegummi-kortene han og alle hans jevnaldrende (gutter) samlet på – og var villig til å rane sin bestemor for å skaffe seg flere av (én krone og fem øre for tre pakker).

Den sugende deilige følelsen av å holde i de få, men egne single-platene med rød etikett, plater som man kjente ned til minste lille ripe i introet til «Please Mr. Postman», men som man aldri kunne få spilt ofte nok. Singler var veldig mye musikk i 1964. Det var jo noe så generøst som en hel Beatles-sang uten avbrudd, og om ikke det var nok – så var det sannelig en sang på den andre siden også.

Jeg kjente en som hadde to EP’er. Det var luksus utenfor min rekkevidde. Av og til ringte jeg på og spurte om jeg kunne få lov til å være inne hos ham. Bare for å få holde i omslaget – som var glanset – og lukte på det. LP’er hadde jeg bare hørt rykter om, inntil nabojenta flyttet inn med «A Hard Day’s Night». Men hun var 14 år og gjorde skumle ting med de store guttene, i hvert fall med Jan, det er jeg helt sikker på, når hun var alene hjemme, så henne turte jeg ikke snakke med engang.

Min mor likte ikke The Beatles. Det var fint.

Jeg var på premieren av «Yeah Yeah Yeah» i Sentrum kino. Jeg kunne grine. Jeg frøs på ryggen. Der var de. Helt levende. Kjekke Paul og lure John med det blendende smilet. At salen var stinn av jenter som hylte som besatt i én og en halv time gjorde meg ingenting. Jeg studerte dem. The Beatles. Tvers igjennom larmen var de mine. En hemmelig allianse fra mitt fryktsomme hjerte til deres magiske tilstedeværelse i sort/hvitt. Jeg kunne dødd for dem. Eller i hvert fall brukket benet på et ikke alt for vondt sted.

Husk: Vi hadde ikke streaming og Internett og smartphones. Vi hadde ikke råd til annet enn noen få singler i året. Radioen spilte nesten aldri popmusikk. Bare Radio Lux – sent på kveld. Og du måtte skru deg over på svensk TV for å få et lite gløtt av verden. Vi var henvist til hverandres små platesamlinger. Og Narvesen. Narvesen solgte New Musical Express til en krone og femogtyve øre (og der var det av og til noen små bilder av Beatles og en tekst som man slet seg gjennom bevæpnet med ordbok og gretne foreldre), og det var fantastiske farvemagasiner som Fabulous, Pop Pics og senere også norske Pop Nytt.

Vi greide oss på en måte mye bedre uten jenter enn de gjør nå, tror jeg. I hvert fall gikk det ganske bra helt frem til 1968 – for mitt vedkommende. Noen vil hevde at puberteten tok meg. Dem om det. Jeg tror heller det var fordi Beatles ble uvenner og fikk skjegg.

Som dere skjønner, jeg greier ikke å forklare hvorfor The Beatles betydde alt. Det blir bare rør. Vi som vokste opp på 60-tallet er en gjeng rørekopper. Men vi tålte i hvert fall skuffelser. F.eks. grusomme øyeblikk som den uken Sonny & Cher dyttet «Help!» ned fra 1. plassen. Vi visste jo innerst inne at The Beatles alltid kom tilbake. Snart ville det ligge en ny plate i butikken og vente på oss.

Hvorfor er det ikke sånn lenger?

Bortsett fra skjegget, Yoko Ono og den rare India-turen, skuffet The Beatles oss aldri. De ga alt de hadde, og det var ganske mye, og så kom 70-tallet, og da la de opp – akkurat som Kupper’n hadde gjort, og Fred Anton Maier, og alle andre av betydning.

Og her står vi og nekter å la dem gå. Enda to av dem er døde for lengst.

Jeg skjønte at det kom til å vare allerede sommeren 1964 da jeg, lettsindig og dum som jeg var, bestemte meg for å forstå hva de egentlig sang for noe rart. Med før omtalte ordbok og godt leselys, stavet og slet jeg meg gjennom teksten til «All My Loving».

Lukk dine øyne og jeg vil kysse deg

imorgen vil jeg savne deg

husk at jeg alltid vil være deg tro

og når jeg er borte

skal jeg skrive hjem hver dag

og jeg vil sende all min kjærlighet til deg.

All min kjærlighet

vil jeg sende deg

All min kjærlighet

kjære, jeg skal være tro

Hva skulle dette bety?!

Det kostet, det var grusomt, og jeg gjorde aldri tabben å oversette Beatles igjen, ikke før de fikk bart i hvert fall. Men jeg greide å svelge «All My Loving»- salven. Og greier man det, tåler man alt. Ekte kjærlighet, det er hva jeg kaller sånt.

Denne uken er det 55 år siden «Let It Be» gikk opp på 1. plass i Norge, og 60 år siden «Ticket To Ride» lå der.  Jeg bare nevner det. (Det er lov å feire)

Vedlagte bilder er tyggegummikortene mine (med en eske Monkees som bonus), diverse bladet, og ikke minst Let It Be coveret siden det er 55 år siden den gikk til topps i Norge.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp e-boken her.