En old school-selfie fra Stockholm i 1987. Tor og jeg på nye eventyr. Denne gang for å treffe Duran Duran.

Når man tenker tilbake, kan man fort havne på steder man slett ikke hadde planlagt å tenke på. For eksempel oktober 1987.

Da bodde jeg på Hovseter i en treroms-leilighet i første etasje og var ganske fornøyd med tingenes tilstand. Min omgangskrets ble dominert av musikkjournalister og musikkbransjefolk og musikere. Vi hadde det særlig gøy på mandager. Da kalte jeg leiligheten min for Hovseter bar og dritings, og åpnet dørene og stereoanlegget. Tid for marguerita-treff.

Marguerita-treffene på Hovseter var nå en fast greie på mandager. Kvelden – eller natten – ble avsluttet på Smuget, eller mer presis: mandags-Smuget. Jeg kjøpte inn tequila og Findus sitronjuice (frossen), og så tok andre i klubben seg av Cointreau-en, f.eks. Tor. Jeg kjørte hele stasen og en neve isbiter i blenderen så gnistene føk. Den første drinken ble alltid inntatt i stillhet og med håp om nytelse, men den ga alltid det samme beske sjokket.

Marguerita fra bunnen er en tilvenningsdrink. Du må ha ett glass i kroppen, før du oppnår flytfølelsen. Men så går alt til gjengjeld helt av seg selv. Og plutselig er noen kommet i skade for å sette på Middle Of The Road eller Senator Bobby. Unnskyld! kunne Tor brøle da.

En gang var Tom Skjeklesæther på besøk. Vi lurte vi ham trill rundt. Etter å ha avfyrt barnesangen «The Unicorn» med The Irish Rovers og innbilt ham at det var den nyeste til Pogues, smelte vi av et par med det engelske world music poporkestret fra 1960-tallet, Dave Dee, Dozy, Beaky, Mick & Tich, inkludert «Last Night In Soho» og «Zabadak», som forvirret Tom så grundig at da vi sømløst gikk rett over i «Nashville Cats» med Lovin’ Spoonful, brølte han av raseri og beskyldte Dave Dee & Co for å «kødde med country».

Der og da og for evig tid strøk Tom i faget Lovin’ Spoonful.

Bente 2, eller filmrypa, som jeg kalte henne på tirsdager, sa en kveld at hun følte seg som en gorilla som hadde fått i seg for mye pepper, og derfor ville hun vise meg puppene sine; det ordnet vi i badstuen – de var fine – og så gikk vi inn til de andre igjen.

Bente 2 hadde med seg Eric, forfatter og innehaver av et svært primitivt flyspill, men denne kvelden ble han tildelt oppgaven å være kjelken til Bente 2 da vi skulle nå T-banen og det var fryktelig glatt. Eric klarte brasen uten å miste hatten. Herodes var innom en annen mandag og så hele «The Kids Are Alright» på video i én setting ca. klokken brutal, en vinternatt på Hovseter.

Mange kom ofte. Andre kom mer sporadisk. Men Tor var fast. En bauta. Og en kyler av margueritas inn i bokhyllen (der Bjørneboe sto) og på Stiga-spillet mitt. Mange av bøkene på B bar merke etter møtet med Tors annullerte drinker (han fortsatte å forsyne seg, men helte ut når han trodde seg usett). Han lot som om han var umettelig.

Når Tor ba om en sigarett, var det fare på ferde. Han ble atal med tent sigarett. Tor røkte bare når han ble overstadig. Det var alltid like surrealistisk å se på. En ikke-røker som røker og forsøker å fremstå som i sitt ess.

Askebegeret som jeg tok med meg fra Harry’s New York bar i Montreux. Tors og mitt favorittsted.

Promo-babes’ene fra plateselskapene var den faste, ja, selve grunnstammen i disse mandags-arrangementene. De hadde med seg påfyll til platesamlingene våre. Ekstra stor stas i 1987, for da kom Beatles på CD – i puljer. Min «Help!» fikk seg en lei omgang med øl på Jeppes på Vindern sent i april etter at Virgin-Gyro veltet glasset sitt, antagelig i eufori over PolyGram-Erlings stup gjennom en glugge på den bortre veggen og ikke minst hans urovekkende kropperte og jamsis nedslag på møtende bord med glass.

Bente og Irene kom alltid. De hadde svart belte i «mandag på Hovseter». Var det marguerita å få, vanket det øyeblikkelig promoer.

Tor lå ofte i stabilt sideleie og lette etter hemmelige klassikere i nederste LP-hylle. Vi spilte mye vinyl. CD-samlingen min var jo bare så vidt kommet i gang.

I oktober kom «Abbey Road» og «Let It Be» på CD. De var ikke så populære som «Beatles’ Greatest» som vi kalte min forhåndsprogrammerte versjon av «Help!». Den avsluttet alltid kvelden: Hovseter-mesterskapet i luftgitar! Jeg var John. Tor var Paul.

Sjur var innom som Ringo etter eget utsagn, men forsvant før «Beatles’ Greatest» var over, så vi måtte ut og gå manngard for å finne ham igjen. Sjur var med andre ingen Ringo, heller en syltynn Pete Best.

Vi spilte låtene slik: «Help!», «The Night Before», «I Need You», «Another Girl», «You’re Gonna Lose That Girl», «Act Naturally», «It’s Only Love», «I’ve Just Seen A Face» og «Ticket To Ride». For en løperekke! CD-er var fine sånn.

Tom iakttok Hovseters luft-Beatles en gang, og utbrøt etter «Another Girl»:

– Tor er best, for han kan grepa.

Så dro vi på Smuget. I maxitaxi. Noen ganger hadde jeg skiltet som det sto «trappevask» på rundt halsen. Greit å ha det med seg for virkelig å innprente meg selv at det var min tur til å vaske trappene i oppgangen denne uken. Mange av trappevask-skiltene i Hovseterveien 50 B forsvant sporløst på Smuget.

En kveld (ikke mandag) hadde jeg besøk av en ung frøken som jeg gjerne ville gjøre inntrykk på. Jeg spilte noen av de beste sangene jeg visste for henne, og hadde innimellom lange enetaler hvor jeg forsøkte å fremstå som mystisk. Mystisk, men trygg.

Og klok. Det er ingen enkel kombinasjon. Mens jeg holdt på med dette, datt plutselig enda en ung frøken inn i stuen. Hun kom fra verandaen, hvilket var mulig da jeg bodde i første etasje.

Piken så seg forvirret om.

– Jeg trodde det var fest, sa hun. Diksjonen avslørte at hun hadde trent ganske godt på forhånd.

Så datt hun over bordet og ned på den andre siden. Hun tok med seg glasset mitt, men vekslet det i en sko som ble stående og vippe på bordet.

– Det går helt fint, forsikret hun.

Jeg fikk henne opp i sofaen. Så hadde jeg besøk av to unge damer. De klarte på merkelig vis å ignorere hverandres eksistens.

Min siste gjest hadde nå fått det for seg at det var veldig varmt i denne stuen og begynte å ta av seg på overkroppen. Da ringte jeg etter drosje.

Det endte med at begge dro sin kos. Og så ringte jeg Magne Furuholmen. Vi så en boksekamp på Sky i reprise sammen, han satt i London, jeg på Hovseter, mens vi pratet og kommenterte over rikstelefonen. Marvin Hagler mot Sugar Ray Leonard.

Fantastisk match. Magne og jeg hadde mange slike rikstelefonkvelder – med innlagt TV-titting.

Jeg så aldri den fulle gatecrasheren igjen.

Og det var min rapport fra Hovseter i oktober 1987.

Jeg snakket ofte med Magne på rikstelefon. Jeg satt på Hovseter, han i London, og så fulgte og kommenterte vi en og annen boksekamp på Sky. Her er jeg på besøk hos ham i London. Med tequila-hatt. Foto: Magne Furuholmen.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!