1984 var for meg den virkelige Smuget-perioden i Oslo.  Cinzano og appelsin-juice er ikke blitt noe bedre med årene. Bodde tidvis på Smuget. Hoiet med Tor (Milde). Og Peter (Nagy). Når jeg ikke var i Trondheim og hoiet med Foto-Arne, Casino, Gunnar (Hordvik) og Ole Dalen, and all the usual suspects.

Av og til, ja, ganske ofte, kjørte jeg. Særlig etter at John (Smith) og jeg kjøpte hver vår splitter nye Fiat Uno, årets bil. Man fikk til og med kilometergodtgjørelse. Og da ble det et for og imot, landeveien gjennom Østerdalen kontra luftveien over Dovre. Noen ganger mellomlanding på Røros. Da følte man seg som på forsiden av «Ole Aleksander og bestemor til værs». Røros’ flyplass var et tilbake til 50-årene.

Det var et livlig år. Det åpnet med ekteskapsbrudd, nærmest på minuttet – ut i snetunge kvelden med pute under armen, og av sted til John på Stovner. Der flyttet jeg inn for et par måneder.

Spellemannprisen ble arrangert i Oslo Konserthus 7. januar. The Monroes raspet med seg alt som var å vinne, bortsett fra hedersprisen som Jahn Teigen sikret seg. Festen ble arrangert på Studio 26, om jeg husker riktig. Pent antrekk var påbudt, men da hverken John eller jeg hadde drevet det særlig langt som dressmenn, og slett ikke hadde walk in closets som bugnet av mandig jåleri, sjekket vi om bunad ble regnet som «pent antrekk». Det het jo tross alt «Spellemannprisen». Og ja, bunad gjaldt.

Ingen av oss hadde bunad, selvfølgelig, det skulle da også tatt seg ut, men vi regnet med at det skulle være lett å leie. Det var det imidlertid ikke. Telefonrunden avslørte at byens tilfang av karnevalsutstyr var svært begrenset. Påskekylling og nisse, ja, kanskje til og med Fantomet, men bunad? Slett ikke. Det nærmeste vi kom var en butikk i Storgaten. Mannen i telefonen nevnte etter noe betenkning at det kunne være han hadde noen folkedrakter. Utenlandske. Ungarske. Vi spisset ører. Folkedrakter er internasjonale bunader. Det fikk gå.

Så troppet vi opp i forretningens til den hyggelige mannen. Han viste oss inn i sitt showroom. Det luktet møllkuler og armod. Skepsisen begynte å murre. Han pekte på folkedraktene, de hang på skapet.  Hjertet sank. John og jeg vekslet blikk.

Draktene så ikke bare fake ut, de var krigserklæringer.

En ting var de knehøye gamasjene i brun crushlakk. To crushlakk-rør med strikk nederst, den festet man under skoen, og vips så det nesten ut som støvler. Nesten. I dempet belysning. Veldig dempet.

Buksene var korte, knickersaktige. Men de falske støvlene skulle kamuflere det. De stoppet rett under kneet slik at det kunne se ut som om man hadde stappet resten av buksene ned i dem.  Kunne.

Skjorte og blomstret vest med gullkjede var sydd i ett stykke. Vesten bare en illusjon, altså, og gullkjedet av plast.

Nedslående som bare det, og likevel slo det ikke hodeplaggene.

På vei til Trondheim mellomlandet man av og til på Røros. Der så flyplassen ut akkurat som forsiden på denne boken med Ole Aleksander Fillebom-bom-bom.

Man skulle jo forvente at to identiske kostymer krevde to identiske hatter. Men utleieren beklaget, hattene var slett ikke like, og han ble uklar da vi spurte hvorfor. John snappet den ene, en frekk Robin Hood-sak med vaiende fjær. Jeg måtte ta til takke med svarteper, en sørgelig sort pottelignende kreasjon med rød rand langs bremmen. Hatten var utsmykket med grønt og hvitt bånd i polyester og noen underlige blomster laget av … piperensere. Det så ikke troverdig ut, innvendte jeg.

Utleier, la oss kalle ham Pinocchio, holdt på sitt. Den avgjørende replikken:

– Disse folkedraktene er blitt brukt flere ganger av serveringspersonalet i den ungarske ambassaden ved store mottagelser. De er godkjent på offisielt hold.

Det kunne man jo ikke argumentere mot. Dessuten hadde John og jeg knapt om tid nå. Det var folkedrakt eller kjedelig. Vi gikk for krigserklæringene. Det ergret meg at John hadde sikret seg Robin Hood-hatten. Min var bare rar. John lo åpenlyst.

Det var altså i disse kostymene vi ankom til Studio 26. Spellemann-general Sæmund Fiskvik stoppet oss umiddelbart.

– Dere kan ikke gå inn sånn.

Vi informerte den uvitende marxisten om at bunad var godtatt som antrekk. Riktignok hadde vi ikke bunad, men til gjengjeld ekte ungarske folkedrakter – rett fra den ungarske ambassade.

– Men dere er da ikke ungarere, innvendte Fiskvik, litt usikker nå, og stirret skarpt på piperenser-blomstene mine.

Vi ga oss ikke. Vi ble truende. Vi beskyldte Fiskvik for vaskeekte diskriminering. Vi var krenket på Ungarns vegne. Vi ville informere den tilstedeværende presse, særlig VG og Dagbladet, om denne fornærmelsen. På vegne av Ungarn. Fiskvik slo retrett. Motstrebende. Han trodde ikke på et ord av hva vi sa, men hva skulle han gjøre? Han hadde ingen ting å sammenligne med. Ingen kom på spellemannsfest i falsk ungarsk folkedrakt. Men her sto to.

Vi ble i hvert fall lagt merke til. Men det var ingen morsom fest, dessuten ville John videre. Vi var nemlig bedt til pinnekjøtt og fest hos noen venner av ham på Stovner.

Så stakk vi ut for å finne drosje. 7. januar i Oslo, uten yttertøy, bare iført karnevalsplagg i tynn viskose. Pluss dovremakkoene våre. Det tok lang tid før vi greide å kapre en taxi. Få ledige biler og svært skeptiske sjåfører. De hadde slett ikke lyst til å drasse på to tynnkledte fylliker med piperenser-hatter. De kunne være så ungarske de bare ville.  Vi frøs så vi skranglet.

Glad eier av årets bil 1983, en Fiat Uno. Den tok meg utallige ganger tur-retur Trondheim. Jeg foretrakk Østerdalen-ruten. (Foto: Arne Nordtømme)

Hutrende og med blåfrosne nesetipper, ankom vi til pinnekjøttlaget. Mitt første og hittil eneste. Jeg var mer frossen enn sulten, og noe bedugget. Å knaske sure sauepinner var ikke for meg. Fattigmannskost, innvendte jeg, og lærte i samme øyeblikk at pinnekjøtt-entusiastene i Norge er en fanatisk panserbrigade som ikke tåler kødding. Det ble helt stille rundt bordet. Jeg tror ikke piperenser-hatten min virket formildende. Jeg klappet igjen, og knasket diplomatisk på et kraveben som smakte en blanding av våt ullgenser og talg.

Utover senkvelden fikk jeg god kontakt med en pikelill, og sannelig ville hun ha meg med hjem. Gåavstand, sa hun og visste om en snarvei. Den funket nok best om sommeren. Vi vasset gjennom mørke og sno med sne til midjen. De ungarske gamasjene slet i dypsneen og skoene tok inn smeltevann. Damen holdt kåpen sin rundt meg. Jeg frøs så piperenserne ristet.

I pikebo var det imidlertid lys og varme, og dessuten gode påskudd til å kle av seg. Alt, faktisk. Jeg ble omsorgsfullt tatt hånd om, frottert og varmet, mens de latterlige plaggene lå rundt omkring til tørk. En Björn Afzelius-plate snurret. Jeg turte ikke si hva jeg mente om den.

Det ble ikke mye søvn, men en god del sukk og smask, både oventil og nedentil.

I grålysningen la jeg av sted tilbake til John. Da buksene og gamasjene fortsatt var kliss, og sokkene også, sprang jeg forbi Stovner-senteret på glatte sko, uten sokker, iført fake ungarsk folkeskjorte med vest og en fortsatt våt dovremakko. Buksene, gamasjene og hatten holdt jeg under armen. At folk stoppet og glodde holder jeg ikke mot dem. Kanskje hørte jeg barnegråt også.

Hos John kunne jeg følge sporene hans. Gamasjer i entreen. Ungarske kortbukser på badet. Skjorte med vest i badekaret. Hatt med fjær på terskelen inn til soverommet.

John hørte meg.

– Hva er dette for en tid å komme på? Snøvlet han. Jeg ante ikke. Tiden, altså.

– Jeg tror jeg hviler litt i stuen, sa jeg,

– Det gjør du ikke. Svarte John. – Du hviler på soverommet som alle andre siviliserte mennesker.

Så gjorde jeg det. Tidlig en morgen etter Spellemannprisen-utdelingen i januar 1984. Lå jeg og hvilte ved siden av John. Av og til begynte vi å le.

Jeg savner John.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!