Europa og dets statsmedier er i harnisk over at president Trump karakteriserte president Zelenskyj som en diktator. Betegnelsen ble oppfattet som en fornærmelse, men hva skal man kalle Zelenskyj etter alle hans forsøk på å diktere vilkår for USAs samtaler med Russland? De har heller ikke forstått de mulighetene Ukraina i god tid før 2022 hadde til å avverge den krigen som nå pågår, med en avtale som langt overgår det som nå er mulig.

USA kan selvfølgelig velge både å utelukke og inkludere Ukraina fra sine samtaler, avhengig av hva det skal samtales om, som Trump har forklart, men hva er det europeerne vil? At samtalene bare skal dreie seg om dem og Ukraina? Eller har også de påtatt seg rollen som diktatorer i USAs forsøk på å komme i kontakt med den russiske statsledelsen, få politikken ned på jorda igjen og gjøre slutt på krigene i verden?

Det er ikke Europa, og slett ikke Ukraina, som skal utforme det fremtidige forholdet mellom verdens supermakter, og det er på ingen måte gitt på forhånd at Trump faktisk klarer å få stanset de pågående krigene. Et kompromissløst Europa kan fort vise seg å bli et av hindrene for fred. Europas bidrag til situasjonen har vist seg å være enkelt og entydig: å forsyne et krigførende Ukraina med våpen og penger slik at landet kan føre sin forsvarskrig mot Russland i all overskuelig tid.

Den europeiske politikken, slik den unisont forfektes, har ikke nødvendigvis et oppnåelig fremtidig fredsmål i sikte. Formålet synes heller å være en enkel tro på at om krigen varer lenge nok, vil den på et eller annet mystisk vis ende med russisk kapitulasjon og ukrainsk seier på slagmarken. Det er dette som er president Zelenskyjs kompromissløse krav, som han tror han kan få innfridd med flere og mer moderne våpen.

Men vi har ingen grunn til å tro at han alene vil kunne diktere fredsvilkårene, verken med våpen eller politisk propaganda i vestlige medier. Som diktator fremstår han i så fall som en amatør. Det er blant annet dette Trump forsøker å få europeerne til å forstå.

Europas håp om fred i Ukraina ved hjelp av våpenmakt er ikke realpolitikk. Det fjerner seg fra virkeligheten. Om vi tømmer alt vi har av penger i krigskassa til Zelenskyj og sender av gårde alt som finnes av de mest avanserte og sofistikerte våpen, så vil det ikke flytte frontlinjene en kilometer.

Ukrainerne har for lengst vist at de ikke mestrer bruken av moderne slagmarksvåpen. De hører militært sett fremdeles hjemme i sovjetarméens dager. De bruker nå spinndyre vestlige våpensystemer der hvor billig hjemmelagd PVRK ville ha gjort samme nytten. Den langsiktige effekten er å utarme vestlig våpenhjelp til ingen nytte.

Og dette vil Europa ha mer av! De vil i tillegg være med og diktere hva USA skal kunne snakke med russerne om. USA er i dag grundig lei av å måtte komme Europa til unnsetning flere ganger i hvert århundre med tap av millioner av amerikanske liv. Det er direkte uanstendig av europeerne å stelle seg slik at dette blir nødvendig å si ifra om. Og når en amerikansk visepresident gjør dem oppmerksom på dette, blir de fornærmet og reiser ufine anklager mot sin velgjører gjennom med enn hundre år.

Europa må selv gi avkall på sin «Drang nach Osten» og innse at de representerer en tredjerangs stormakt i det globale interessespillet. Å fyre opp under et gjennomkorrupt regime i Kiev som stedfortreder i forsøket på å spille Russland av banen, er en tapt strategi.

Man kan lage mange slags avtaler om hvor grensene skal gå mellom de tidligere sovjetrepublikkene, noe som allerede har vært forsøkt. Men da må man forutsette at avtalene overholdes av alle parter og at målet ikke er å spille den ene part sjakk matt økonomisk, politisk og militært. Det er det ingen, og spesielt ikke Europa og Ukraina, som vil kunne dra fordel av. Europa har også et langsiktig behov for et fredelig naboskap med Russland, og det oppnår man ikke med endeløs stedfortrederkrig.

Det er vel kjent at man på vestlig hold etter hvert fikk kalde føtter da Sovjetunionen brøt sammen og den kalde krigen opphørte. Den krigen hadde løftet frem «det militær-industrielle kompleks» som et kraftig lokomotiv for industriøkonomien både i Europa og USA. Rustningskappløpet bidro dessuten sterkt til å holde tilbake en mulig velstandsutvikling blant folkene i de østeuropeiske kommandoøkonomiene.

Den strategien fungerte i nesten et halvt århundre. I dag ser vi at det gjøres forsøk på å gjenopplive den kalde krigen, i håp om å oppnå samme virkning. Det fungerer ikke. Verden er ikke lenger todelt, slik den var under den kalde krigen. I dag finnes det alternativer til øst-vest-dimensjonen.

Mediekjøret som nå rettes mot folket for å skape en opinion til fordel for nærmere tilknytning til EU, har alle kjennetegn på en skremselspropaganda, hvor både Putin og Trump fremstilles som folkefiender som bare EU kan redde oss fra. Det bildet som tegnes, er realpolitisk absurd, men de ansvarlige vet hva de kan oppnå med selektivt innstuderte virkemidler og gjentatte løgner. Vi så et grelt eksempel på nettopp dette i underholdningsprogrammet Debatten torsdag 20. februar.

De herskende elitene kan med letthet få et flertall for et hvilket som helst folkelig offer – det være seg høyere strømpris, mindre ytringsfrihet eller lavere levestandard. Et folk som er politisk ensrettet av mediestyrt «agitprop», kan forventes å akseptere det utroligste, noe som ikke minst Putin og hans regime har ført bevis for.

Men er det politisk «putinisme» formidlet gjennom NRK og andre statsmedier vi helst vil ha i Norge? Det er dags for å kjøle ned både den antiamerikanske agitasjonen og EU-propagandaen, og åpne for en mer edruelig offentlig debatt om både EU, NATO, Russland og USA. Det som pågår i mediene nå av lett gjennomskuelig valgkamp, antiamerikansk og antiisraelsk agitasjon, er både skadelig og uverdig.

Kjøp Hans Rustads nye bok om Trump her!

Ytringsfriheten er under angrep. Abonner på frie og uavhengige Document.