Det er ikke lenger noen tvil. Sverige er forvandlet til et genompolarisert samfunn der alt – til og med en masseskyting der ti mennesker blir drept – handler om etnisitet, gruppetilhørighet og å sementere bildet av Sverige som rasistisk.

Sverige ble fundamentalt forandret om ettermiddagen den 4. februar. Det lyder som en klisjé, og på sett og vis føyer skyteepisoden i Örebro seg inn i rekken av skytinger, eksplosjoner og alle de andre voldshandlingene som nå rammer landet nesten daglig. For å være ærlig var det få som ble overrasket.

Men ting er annerledes, mye takket være mediedekningen. Eller kanskje mer presist: medienes mangelfulle dekning.

En uke etter at ti personer ble drept på Campus Risbergska i Örebro og mange flere ble skadet, har mediene ennå ikke offentliggjort navnene på alle ofrene. I skrivende stund ser det slik ut i Expressen:

Illustrasjon: Skjermbilde Expressen 2025-02-11

Sju personer med innvandrerbakgrunn, pluss tre uten navn. Hvorfor er de fremdeles navnløse? Det har svenske mediekonsumenter spurt seg om i en hel uke. At det skulle dreie seg om «hensyn», er neppe sannsynlig. Etter andre attentater har mediene vært raske til å navngi ofrene, til og med 11 år gamle Ebba ble publisert med navn og bilde etter terrorangrepet i Drottninggatan for snart åtte år siden.

Vi vet at det finnes etnisk svenske ofre. Hvorfor offentliggjøres ikke det navnet, eller de navnene? Hvilken fortelling ønsker våre politikere å skape med medienes hjelp? Bildet av en rasistisk handling – selv om et slikt motiv sannsynligvis ikke finnes? Hvis du går til en tilfeldig valgt voksenskole i Örebro, Borlänge eller Stockholm i dag, ser elevsammensetningen akkurat slik ut: Et flertall har innvandrerbakgrunn. Dette er «det nye Sverige».

Masseskytingen: Spekulasjonene øker når media nekter å navngi ofre

Men statsminister Ulf Kristersson ser noe annet. Han lager et skille mellom ofrene og de pårørende, avhengig av deres opprinnelse.

«Uavhengig av hva politiets etterforskning kommer fram til, har denne forferdelige hendelsen vekket en særlig frykt og følelse av sårbarhet hos mange mennesker med innvandrerbakgrunn i Sverige. Dette er noe vi som samfunn må forstå, respektere og forholde oss til.»

Statsministerens hjerte banker altså ikke lik for alle innbyggere, men for «personer med innvandrerbakgrunn» som anses å føle «en særlig frykt og sårbarhet» – tilsynelatende uavhengig av hva politiets etterforskning kommer frem til. Dessuten skal samfunnet, det vil si du og jeg, «respektere og forholde oss til» det.

Når får vi høre Ulf Kristersson forklare at de daglige drapene og bombeattentatene som har forvandlet Sverige, «har vekket en særlig frykt og følelse av sårbarhet hos mange etniske svensker», og oppfordre samfunnet til å «forstå, respektere og forholde seg» til det? Sannsynligvis samtidig med at den første snøballkrigen arrangeres i helvete.

Svenske ofre teller ikke, de er navnløse silhuetter. De eksisterer liksom ikke, selv om de jo faktisk gjør det.

Illustrasjon: Skjermbilde Omni 2025-02-12

Det tok ikke lang tid før det ble satt i gang ulike innsamlingsaksjoner til fordel for noen av ofrenes familier. Et eksempel er journalisten Nuri Kino, som med støtte fra organisasjonen A Demand For Action (ADFA) startet en innsamlingsaksjon til fordel for syriske Elsa Teklay. To dager senere var det samlet inn 300.000 kroner.

Innsamlingen til familien er utvilsomt verdt det, deres situasjon er et mareritt. Men hvorfor er det slik at man alltid reagerer med å engasjere seg for sin egen etniske gruppe? Hvilken økonomisk støtte gis til de familiene som ikke har drevne landsmenn med store kontaktnett og såkalte «90-nummer», det vil si konto- og vippsnummer godkjente for offisielle innsamlinger, bak seg? Hvem starter innsamlingen til familiene til de ansiktsløse silhuettene? Sannsynligvis ingen, for vi får jo ikke vite hvem disse barna er, selv om også disse familiene opplever tap, sorg og nød.

Hvis du ikke finnes, teller ikke familien din heller. Også dette er blitt tydelig den siste uken. Mediene har intervjuet folk utenfor etniske foreninger og moskeen i Örebro, der til og med en av de mest notoriske Sverige-haterne har fått plass til å tale til fordel for muslimer og innvandrere. Dagens Nyheter skriver at ofrene «døde i et land som ser ut til å hate folk som dem». Bildet av masseskytingen som en rasistisk terrorhandling utført av «en svensk Breivik» hamres tydeligvis inn i svenskene.

Politiet kan være uenige, men hva politiets etterforskning kommer frem til, spiller ingen rolle, ifølge landets egen statsminister.

En uke etter masseskytingen på Campus Risbergska har erkjennelsen sunket inn for mange: Personer med innvandrerbakgrunn har lov til å være redde – det har ikke etniske svensker. Mennesker med innvandrerbakgrunn fremstilles som ofre – det gjør ikke etniske svensker. Mennesker med innvandrerbakgrunn får støtte av sitt eget folk – det får ikke etniske svensker.

Slik er situasjonen i nasjonen som for ikke så lenge siden skrøt av å være en «humanitær stormakt», og der politikere og medier nå gjør sitt beste for å skru klokken tilbake til tiden før den store innvandringsbølgen i 2015. Og for hver målrettet solidaritetshandling øker spenningene mellom individene som til sammen utgjør det svenske samfunnet. Det lover ikke godt for fremtiden.

Kjøp «Europas underlige død»!