Albert Einstein. Foto: Pressens Bild / TT / NTB.

En gang var kunnskap noe man ble servert av meget alvorlige herrer oppsatt med lorgnett og bakkenbarter (eller rasende fullskjegg). De var vitenskapsmenn og politikere og langt forbi det vi i dag kaller pensjonsalderen.

I hvert fall så de slik ut, og det var viktig. Ingen gadd høre på lapsete jyplinger med påtrengende pipestemmer, selv om de etter beste evne hadde forsøkt å anlegge en fjong liten bart. Hemmeligheten var alder. Eller illusjonen om alder. Skjeggvekst. Frakk. Hatt. Korrekt fottøy. Og spaserstokk. Da lyttet folk.

Dekorert gamling: Eksempel på gretten, gammel gubbe, her med gull og sølvmedalje fra personalskirennet til Mortensens Forlag på tampen av 70-tallet. Øvelsen ble avgjort ved idealtid.

Ungdomstiden var meget kort den gang. Man løp rundt i kortbukser og slo på ring og lugget pikene og ga Frank-Ivar neseblod. Og så var det brått slutt, og rett i voksenklærne. Allerede dagen etter konfirmasjonen gikk de fleste med hatt. Og pikene arvet blåtøykjolen til bestemor og ønsket seg abonnement på Alle Kvinners Blad

Å være ungdom var ikke noe å hige etter. Tenårene var en fryktet overgangsperiode hvor man levde bak nedrullede gardiner. Man hadde jo ikke lov til å gjøre noen ting da. Til og med Cocktail og donger var off limit. Livet tilhørte voksne karer i arbeidslivet som lurte seg inn på nattklubb når deres koner var uoppmerksomme, og som spanderte rundhåndet brennevin på vennlige, unge damer i litt for trange bluser. Man så opp til de voksne herrene. Og de aller voksneste, det var de gamle, de som bestemte og visste en god del om atomer og verdensrommet og ikke minst forplantning – utført bak lukkede dører mens man kun var iført armbåndsur, sokker og skjegg. Det siste hadde noen sett nemlig, i de hemmelige bladene til en onkel som hadde vært i Tyskland.

Man respekterte og adlød de eldre. De satt med innsikt og erfaring. De visste alltid best. Selv om det ergret oss, og selv om vi geipet bak ryggen på dem og av og til måtte sitte igjen på skolen.

Da den forhatte president Richard Nixon noen timer etter midnatt 30. april 1970 tuslet bort til Lincoln Memorial og snakket med en håndfull av de to tusen studentene som befant seg der og demonstrerte mot Vietnam-krigen, ble han tiltalt meget høflig. Selv Nixon som var minst like hatet av unge, liberale som Trump er i dag, fikk den respekten unge mennesker automatisk viste godt voksne mennesker, sine foresatte.

Men verden var på glid. Nixon ble knepet i både løgn og innbrudd. Bildet av den ufeilbarlige og vise gamling slo sprekker.

President Nixon i 1970. Foto: AP/NTB

Inn i 70-tallet, da tenårene var begynt å vare helt til nærmere 30, og derfor var blitt noe å dvele ved, kunne ikke lenger de gamle føle seg for sikre. Ungdommen var høy på seg selv. Den var sterk, den pulte uten dong, kvinnene hadde så dårlig tid at de ikke rakk å bruke BH, og alle hørte på musikk som fikk gamle ører til å blø.

Helt umerkelig, uten at man merket overgangen – ble disse årskullene overbevist om at de var verdens fremtid. Mange nektet å bli gamle, for nå var «gammel» blitt et annet ord for «dosemikkel», så de fortsatte ufortrødent inn i godt voksen alder å kalle seg gutter og jenter enda de var minst 62.

Den vise gamling var erstattet av den virile yngling som alle tings målestokk. Og den virile yngling gidder ikke høre på sånt gammelmannsbabbel. Det fremkommer jo veldig tydelig i kommentarfeltene på nettet hver gang en hvit mann over 50 forlanger folks oppmerksomhet. Ingen gidder lese hva sånne teitinger skriver, de møtes med rungende taushet – eller blir i hånlige vendinger gjort oppmerksomme på at de er gretne, gamle gubber og følgelig uten meningers rett. De har tapt diskusjonen uansett hvilket standpunkt de forfekter.

Jeg tilhører de første kullene som fikk gleden (og skadefryden) av å oppleve at ungdom plutselig trumfet alderdom. Den løsnet liksom i løpet av 60-tallet. Jeg gosset meg skikkelig når den alderdommelige protesten «Nei, hør nå her!» ble møtt med hånlatter og tilløp til skumping. Vi eide verden. Vi drakk vin og hørte på lange gitarsoloer og knasket antibiotika mot leie tildragelser nedentil og gikk i demonstrasjonstog og moste oldingene i debatter, ikke fordi vi hadde spesielt vinnende argumenter, men fordi vi avleverte dem på en respektløs og hånlig måte som fikk knortekjeppene til å snappe etter pusten (og Henrik Groth til å og opp og ned Karl Johan med plakaten «Ned med ungdommen!»). Av og til røkte vi hasj.

Min bestefar: Eksempel på voksen og kunnskapsrik, men ennå ikke gammel mann, fra den gang ynglinger holdt kjeft og lyttet til livserfaring. Her spennes skiene forskriftsmessig til den gamle Forden. (Foto: Sigrid Tholander)

Vi hadde god tid. Vi koste oss. Tiden var på vår side. Denne følelsen av allmektighet står fortsatt tindrende klar for meg, blandet med bruddstykker av erindringer om piker og kjærtegn og hviskende samtaler i julinetter, dirrende tunge av blomsterduft.

Senere begynte vi å tro at vi hadde knekket alderdommen for godt. På sett og vis gjorde vi jo også det, for det som var utenkelig i 1970 er ikke det lenger. I dag spiller 70-åringer Led Zeppelin og Sex Pistols og uten så mye som å blunke. Musikken og det den representerer er en del av deres identitet. 70-åringene er tenåringer uten holdbarhetsdato. Riktignok sliter en god del av de tilårskomne ungdommene, særlig herrene, med permanent kveldsro og hengende snøre midtskips, en tilstand den virile yngling har stor glede av å nevne hvis den tilårskomne skulle være en tanke for kvikk i replikken i sitt angrep havvind-prosjektene til Støre.

Ja, slik er det blitt. En gang hadde vi all verdens tid. Nå har vi ingen. De allmektige er blitt de avmektige. Det fyller meg med sorg. Og det er vår egen skyld. Vi var jo de første som svek alderdommen i vår iver etter å tviholde på tenårene.

Hva har vi egentlig å fortelle verden?

Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus.