En konservativ drag queen som kaller seg Lady Maga USA, intervjuer en aktivist tilhørende Queers for Palestine. Stillbilde: Sky News Australia / YouTube.

Skeive mot Palestina? Ja de finnes, og jeg er en av dem. Men de synes knapt. Dette er et merkverdig paradoks som jeg, i kraft av selv å være homofil, har forsøkt å forstå og analysere.

Aktivistene får råde. De som er vant til å vise seg frem under Pride, og som er vant til å skrike høyt. De samles under faner med «Queers for Palestine», både i Norge og i resten av Vesten, der de finner samhold og fellesskap. Det er samholdet som gir styrke, men det er også et samhold som er vanskelig å bryte ut av. Ekshibisjonismen i seg selv er påfallende. Mange homofile har et behov for å vise seg fram. Bli sett og hørt. Og jeg tror ikke det egentlig handler om en holdning til Palestina.

Det homofile miljøet fungerer litt som en sekt. Jeg frekventerte det selv, hovedsaklig i årene 2002 til 2010. Jeg var den gang i siste halvdel av tyveårene og første halvdel av tredveårene. En typisk alder å være aktiv på homofile barer og i «miljøet». Men man blir fort gammel som homofil. Man blir tidlig en «gammel gris», og jeg trakk meg ut i tide. Av flere grunner. Politikk var en av dem.

Men først litt om retorikk. Hvorfor kaller man det homofile miljøet et «miljø»? Det stammer nok først og fremst fra den gangen det var relativt lite. Den gang Oslo var en liten by, og den homofile kretsen enda mindre. Men det er også et lukket miljø, også for homofile som ønsker å slippe inn. Ikke alle slipper inn. Du skal ha den riktige kroppen og det riktige utseendet. Ja – miljøet som maser om inkludering og toleranse, er selv svært ekskluderende. Ta det fra en som aldri slapp helt inn, men kun hadde en fot innenfor.

Men så skal man også ha de riktige meningene. Konservative homofile finnes, men de er sololøpere og derfor ikke en del av det aktivistiske samholdet. De gjør nok sine meninger til kjenne, men de presenterer seg ikke samtidig som homofile fordi deres homofile identitet ikke er en del av deres aktivisme. Derfor kobler man ikke deres politiske syn med seksuell legning. I stedet får «Queers for Palestine» råde, fordi deres homofile identitet går hånd i hånd med alt annet de foretar seg i livet.

«Miljøet» fungerer som sagt litt som en sekt. Når du først har sluppet inn, så er frykten for å bli utstøtt stor. Homofile er usikre mennesker. Det har med oppvekst å gjøre. Mulig det er litt annerledes for de yngste homofile, de som fortsatt er under tredve. Men for alle andre har oppveksten vært preget av fortielse, utenforskap og ofte mobbing.

Denne usikkerheten og frykten projiseres over på hverandre. «Jeg dømmer deg før du kan dømme meg.» Det er en refleksiv selv­beskyttelse og overlevelses­mekanisme. Man har endelig funnet «sitt folk» og fått innpass, og da går man i flokk. Den politiske integriteten finnes ikke eller er for svak. Det aktivistiske samholdet går foran. Konsensus er et spørsmål om liv og død. Dissidens tolereres ikke. Avvik fra doktrinen straffes med sosial utstøtelse, og det er nok den største frykten for en homofil som hele oppveksten har følt seg fremmedgjort, og endelig har funnet samhold.

Man omgir seg selvfølgelig da også med doktrinen, og blir suget inn i den. Det forblinder.

Kan jeg forstå dem? Ja, absolutt.

På toppen av disse foreningene som for eksempel «Fri», som organiserer aktivismen, sitter nok enkelte berettigede narsissister og psykopater (selvfølgelig finnes også homofile psykopater). Det handler om makt, penger og tilkarrings­virksomhet. De homofile foreningene får millioner i statsstøtte. Selv om alle kamper er vunnet, så må aktivismen fortsette. Det står om (eventuelt tap av) millioner av kroner. Mange er ansatt i foreningene og har aktivismen som levebrød. Det samme gjelder andre SWJ-bevegelser, som kvinne­bevegelsen og anti­rasisme­bevegelsen.

Men så til Palestina. Se denne YouTube-videoen, hvor en drag queen avslører helt grunnleggende uvitenhet hos en «Queers for Palestine»-aktivist. Jeg tror ikke denne kvinnen er et unntak. Snarere tror jeg hun er regelen.

Aktivistene aner ganske enkelt ikke hva de slåss for. De er fulle av følelser, og det er det viktigste. Følelser er fakta. Det er ingen grunn til å tro at kunnskapsnivået er særlig større blant norske homofile enn i dette amerikanske innslaget. Nordmenn blir fôret med nøyaktig den samme propagandaen.

Denne – for meg – helt uforståelige trangen til å dyrke dine fiender, hva handler den om? Selvhat? Føler homofile seg tryggere i islam, fordi muslimer vil speile deres selvforakt og behandler dem deretter? Det sies om ofre for psykopater at ofrene blir værende i relasjonen nettopp fordi psykopaten behandler dem dårlig. Det føles trygt. Det minner om mobbe­situasjonen fra ungdomsårene, og det kan de håndtere. Det er noe de kjenner til. Å bli behandlet med respekt og som likeverdig vil føles ubehagelig, for det er de ikke vant til.

Ja, jeg spør om dette er grunnen. For det ville aldri falle meg inn, som homofil, å støtte en kultur som aller helst ønsker å kaste meg ut fra høyeste bygning.

Israel har min fulle tillatelse til å bombe slike kulturer sønder og sammen.

Det kalles selvrespekt. Noe mange homofile dessverre mangler.