Kathrine Jebsen Moore 
Storbritannia går til valgurnene om under en måned. En Labour-seier virker uunngåelig. Men hva slags politikk kan britene forvente når Keir Starmer og kompani kommer til makten? Douglas Murray hevder at fremtiden under Labour ser mørk ut. Inkompetanse og ytterliggående venstrepolitikk risikerer å gjøre landet om til en slags middels stor ikke-statlig organisasjon.
Siden det virker unngåelig at Storbritannia snart får en Labour-regjering, er det verdt å tenke over hvilken monstrositet det kan bli, åpner Murray i en artikkel i The Telegraph. Det er mye vi ikke vet, deriblant hvor mange parlamentsmedlemmer som blir valgt inn eller hvordan de vil te seg i Westminster, skriver Murray. Selv om kilder i Labour har sagt at partiet har vært nøye i utvelgelsen av kandidater og har forsikret at kun moderate politikere har sluppet gjennom nåløyet, tviler Murray på at dette er tilfellet. Den nye generasjonen Labour-politikere vil sannsynligvis tilhøre de verste på den moderne venstresiden, deriblant demagoger og fanatikere, skriver forfatteren og kommentatoren. Det er mulig disse vil bli plassert på de bakerste benkene i Parlamentet – såkalte backbenchers –, men de vil likevel få innflytelse på politikken, frykter Murray.
I tillegg vil en del bli enda rødere enn de var i valgkampen når de er valgt inn, men dette er så langt bare spekulasjoner, medgir Murray.
Utrolig mangel på talent
Det vi helt sikkert vet, er hvordan ledelsen i partiet vil se ut. Det første vi kan notere oss, er den nesten utrolige mangelen på talent, om vi skal tro Murray:
Det vi vet med stor sikkerhet, er hvordan toppen av Labour-partiet vil se ut. For det første er det den forbausende, nesten utrolige, mangelen på talent. Keir Starmer selv er en mann som utmerket seg som advokat, men han er en svak mann. Hans forestilling om lederskap er å si at han er en sterk leder. Fakta viser noe annet. Når det blåser en vind over et område som ikke ligger innenfor hans umiddelbare ekspertise, bøyer han av for den.
Starmer gikk ned på kne under George Floyd- og Black Lives Matter-hysteriet, for eksempel. Det samme gjorde hans nestleder Angela Rayner. Vi vet ikke hvilke vinder som blåser i fremtiden, men sannsynligheten er høy for at Starmer vil bøye seg for dem igjen, skriver Murray.
Det samme mønsteret har vi sett i kjønnsdebatten. Ifølge Murray er det takket være et par uvitenskapelige akademikere i Amerika at nesten hele Vesten har blitt overbevist om at vår art er hermafrodittisk og at biologisk kjønn ikke er fastsatt. Store deler av Labour har kjøpt denne argumentasjonen, og Keir Starmer har latt være å støtte den ene kvinnen i partiet, Rosie Duffield, som har stått imot «dette håndgripelige tøyset»:
Keir Starmer har ikke på noe tidspunkt stilt opp for den eneste stemmen i sitt parti – Rosie Duffield – som har stått opp mot dette åpenbare tullet. Faktisk har han latt henne i stikken. Samtidig har hans skyggeutenriksminister vist den typen biologisk analfabetisme som vi må anta er normen i toppen av Labour-partiet. Dette er en mann – bare så vi ikke glemmer det – som i et radioprogram en gang sa at det er mulig for en født mann å utvikle en livmorhals.
Vi kan forvente at Labour følger samme strategi når det gjelder avgjørelser om ethvert område fra nullutslipp til innvandring, mener Murray.
En fallitterklæring
Den kommende utenriksministeren er også en pekepinn på hvilken retning landet vil gå i. David Lammy holdt nylig en tale der han støttet Den internasjonale straffedomstolen (ICC). «Dette er en organisasjon intet selvstendig demokrati noen gang burde anerkjenne eller delta i», slår Murray fast. Amerika og Israel er blant de demokratiene som er smarte nok til å ikke ha støttet denne politiske og partiske skandalen av en organisasjon, skriver Murray.
Til sist står Storbritannia i fare for å bli meldt inn i EU igjen under Labour. De vil i alle fall bli fristet til å gjøre det, på et eller annet vis, mener forfatteren som blant annet har skrevet boken «The Strange Death of Europe», «Europas underlige død» på norsk, utgitt på Document Forlag.
«For en fallitterklæring det er for den nåværende regjeringen at dette fullstendig uegnede B-laget vil bli foretrukket fremfor dem», avslutter Murray.
Murrays beskrivelse av Labour i Storbritannia kunne godt beskrevet Arbeiderpartiet i Norge. Langt til venstre – blant annet i Palestina-spørsmålet – globalister og EU-tilhengere på sin hals, forkjempere for radikal kjønnspolitikk, og de ivrer etter et «grønt» skifte. Når det gjelder inkompetanse – vel, dét er et kapittel for seg –, men regjeringen får neppe toppscore her heller. Man kan undre seg over om glosene hadde vært enda kraftigere fra Murray om han hadde tatt en titt på norsk politikk.
