Vindkraftens politikere og selgere har alltid insistert på at vindkraft er lønnsomt, og vil bli en fremtidig gullgruve. De hevder også at skattefordelene, subsidiene, særbehandlingen og de høye strømprisene bare er et forbigående fenomen: Bare politikere aksepterer å bygge mange nok vindmøller, blir det både kraftoverskudd, billig strøm og lønnsomhet som gjør dette til «den nye oljen» – basert på absolutt ingen empiri. Nå har svenske Affärsvärlden gjort en undersøkelse som slår fast at vindkraften er alvorlig tapsbringende virksomhet.

Affärsvärlden beskriver lønnsomhetsproblemene i svensk vindkraft i årene 2017 til 2022 som «kroniske». Nesten 7 av 10 vindturbiner har vært i selskaper som går med tap – trass de store offentlige fordelene bransjen har lurt seg til. Undersøkelsen viser at situasjonen var verst i 2017 da 70 prosent av bedriftene i bransjen gikk med underskudd. Kun i 2022, er taperne i mindretall, hvor 51 prosent kunne vise til overskudd. Og det skyldes naturligvis den samfunnsskadelige eksplosjonen i energiprisene.

Hvis man ser på selve vindturbinene hver for seg, øker tapsraten fra høy til enda høyere. Da snakker vi om røde tall på 83 prosent for det dårligste året og 55 prosent for det beste. Den reelle situasjonen er også verre enn tallene tilsier. I løpet av de reviderte årene har minst halvparten av vindturbinenes eierselskap mottatt aksjonærtillegg som helt eller delvis skjuler de faktiske tapene. Så hvorfor fortsetter vindkraftkjøret når tallene er så negative?

Utenlandske selskaper tenker langsiktig, og vet de ikke vil bli holdt ansvarlige

Akkurat som i Norge sitter eiere av svenske vindparker gjerne i utlandet – og de har penger å bruke så lenge subsidiefesten fortsetter. De vet også at ved en konkurs kan neppe noen holde dem ansvarlige for å rydde opp. En hovedeier i Sverige er tyske RWE og kinesiske CGN.

Det har vært hevdet at utenlandske selskap er villige til å ta tapene i bytte for en mer langsiktig plan om å infiltrere det svenske næringslivet. Affärsvärldens gjennomgang viser imidlertid at tapstallene for vindkraft i Sverige ikke endrer seg i særlig grad selv når man ser bort fra utenlandske eiere, dermed ser ikke det ut til å være riktig. Alle ser ut til å like å ta underskudd på vindkraft, og presentere det som fremgang, uansett nasjonal bakgrunn. Men hvorfor drive så dårlig butikk?

Dårlige resultater beskrives som gode

Når halvparten av selskapene gikk med underskudd, og selskapene likevel beskriver dette som et godt år for «fornybart», sier det kanskje heller noe om psykologien som rir bransjen, hvor ledelsen kan ha et like ideologisk farget syn på lønnsomhet som politikere har på subsidier. Vindkraftselskaper ser ut til å være i konkurranse med hverandre på hykleri og falsk reklame – mest sannsynlig for ikke å spre uro på lang sikt hos politikere som tross alt er deres viktigste kunder.

Vindkraftindustrien er internasjonal, og håper å bygge hundretalls millioner av vindmøller på basis av klimahysteriet og den fiktive «grønne energiomstillingen». Bare i EU har politikere har satt av billioner til bygging av «fornybart», siden bransjen gjerne vil ha tak i disse offentlige midlene. Da nytter det ikke spre dårlig nytt om lønnsomhet – for dette skal bli «den nye oljen» bokstavlig talt.

I tillegg ønsker naturligvis aktørene å opprettholde aksjekursene og den offentlige optimismen rundt vindkraft, derfor er ingen tjent med å si sannheten. Likevel trenger sannheten seg frem, og uavhengige økonomiske eksperter er svært negative til investeringer i vindkraft, mens politikere aldri kan få nok.

Naturen og kattebetalerne tar regningen

Et aspekt de «grønne» politiske kreftene ikke tar hensyn til, er at opptil 25 prosent av omsetningen i vindkraftselskaper utgjøres av «grønne sertifikater» – en komplisert subsidieordning som strømkundene betaler for uten å vite det. Uten dette tillegget ville selskapene blitt tvunget til å rapportere enda dårligere tall. Så hva koster egentlig strømmen fra vindmøller? Vindkraftindustrien og deres politiske lobbyister vil helst ikke at publikum skal vite det, og langt mindre begynne å stille kritiske spørsmål rundt det.

I tillegg har vindkraftindustrien fått en gavepakke fra Putin: De slipper å konkurrere mot billig russisk gass. Da den ble borte ble strømprisene enda høyere, noe som naturligvis bidrar til mindre underskudd. Alt lønner seg som kjent bare prisen blir høy nok. Og bak alt dette ligger en annen bombe, nemlig levetid for vindmøllene.

I årsrapportene foregår avskrivningen lineært over hele 25-år, men det er lite som tyder på at de store moderne møllene på over 8 megawatt har så lang levetid. Jo større møllene er, desto større blir belastningene, dyrere blir vedlikeholdet, og kortere blir levetiden – selv om store møller høster vinden mer effektivt enn små.

Tap også i Danmark

I nabolandet Danmark, hvor satsingen på vindkraft har vært enda mer offensiv enn i  Sverige, ser heller ikke de økonomiske tallene spesielt gode ut. Vestas viser for eksempel både redusert omsetning og røde tall i resultatrapporten. Et forventet overskudd på tilsvarende en kvart milliard kroner ble i stedet et betydelig tap.

Alt dette er  skuffende for fornybart-pådriverne, men ikke overraskende for oss som alltid har vært skeptiske til denne gigantomane «energiomstillingen»: Alt tallgrunnlaget og alle data som danner det politiske grunnlaget for å satse på vindmøller, kommer nemlig fra virdkraftselgerne selv. Det er reklame. Politikerne kjøper et produkt som ikke leverer det reklamen sier. Derfor hevder stadig flere at vindkraften og klimahysteriet er en bobleøkonomi.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!