Morgenbladets arkitekturanmelder og kommentator Gaute Brochmann ble nylig intervjuet av Subjekt.no. Med tanke på at han er utdannet arkitekt og sjefredaktør for fagtidsskriftet Arkitektur N, er hans synspunkter på dagens arkitektur interessante og verdt å merke seg. Brochmann er vokst opp med den modernistiske arkitekturen og er tredjegenerasjon i bransjen. Bestefaren Odd Brochmann var ikke bare arkitekt, han var også professor ved NTH, men er kanskje mest kjent for sine bøker om arkitektur, som har stor faglig og pedagogisk spennvidde.

Gaute Brochmann er selv en solid fagperson på arkitekturens område. Han er meget skrivefør og skolert i arkitekturhistorie og -teori. Det er et godt utgangspunkt i dagens situasjon, når protester mot modernistiske høyblokker sprer seg som et virus over det ganske land. Folk krever menneskelige dimensjoner og skjønnhet i arkitekturen. Den modernistiske arkitekturen raserer ethvert miljø med sine sjelløse former og sin antihumanistiske ideologi. Når man definerer huset som en bomaskin, slik arkitekten Adolf Loos gjorde, så bygger man ikke en menneskebolig, men en garasje.

Dette arkitekturopprøret har tydeligvis gitt Gaute Brochmann noe å tenke over. I følge ham synes den modernistiske arkitekturen å synge på siste verset. Det massive og vitale arkitekturopprøret har nok skapt usikkerhet, men også en tvil om modernismens sterile formverden fortsatt har gyldighet. Fremskritt og evig utvikling er kanskje ikke de rette parameterne for å skape et menneskelig bo- og livsmiljø. Heller ikke en formoppfatning som bare fremhever en identitetsløs estetikk.

Dette med utvikling er et viktig punkt, som både diskrediterer fortiden og samtidig stadig jakter på noe nytt. Det var forfatteren Charles Baudelaire som introduserte det nyes kategori som en målestokk for fremskrittet. Dermed forsvant også fortidens arkitektur ut av syne og det ble nærmest forbudt for en moderne arkitekt å la seg inspirere av tidligere tiders bygningskultur. Jeg skriver «la seg inspirere av», hvilket alle de varierte stilene i arkitekturhistorien gjorde. Arkitektene kopierte ikke, men lot seg fascinere og inspirere av en estetisk formverden som ga klangbunn til deres egen tids kultur.

Gaute Brochmann har her mye å ta et oppgjør med, særlig fordi tidsånden i kulturfeltet er låst fast i et modernistisk trangsyn som ikke lar seg rokke, med mindre fremtidsutsiktene forsvinner og jakten på det nye blir kjørt på skraphaugen. På det punkt blir Brochmann usikker, han vet ikke om arkitektene vil begynne å kopiere fortidens byggeskikker, eller om det vil komme noe nytt. Uansett, siden klimakrisen og dens visjoner om klodens undergang har blitt et globalt traume, må det nå tas noen radikale grep.

I dagens bygningsbransje er bærekraft og grønt skifte et brennhett tema. Alle arkitekter er nå opptatt av å skifte kurs og snu utviklingen, men ikke å endre formoppfatning og gå inn for en mer human estetikk. Her ser også investorene en ny vri til større fortjeneste. Nå skal det bygges høyhus i et bærekraftig materiale som tre. Midt i middelalderbyen Tønsberg har investoren Arthur Buchardt planer om å bygge et 13 etasjer høybygg, som skal baseres på ulike typer trevirke, men fortsatt formgis i tråd med den modernistiske stilløsheten. At Tønsberg har et egenartet bymiljø og med historiske tradisjoner, gir Burchardt blaffen i.

Gaute Brochmann har tro på at bærekraft-begrepet kan gi impulser til arkitektoniske endringer. Her nevner han sirkulærarkitektur og sirkulærøkonomi som på sikt kan utfordre det moderne vekst-paradigmet. At klimakrisen skulle gi arkitektene en annen faglig vinkling på urbanisering og grønn byggestil, er lite trolig, siden modernismens anorektiske formoppfatning sitter i bakhodet som en permanent norm. Når kategorien «det nye» og jakten på fremskritt ikke lenger gir arkitektene kreative incitamenter, faller det modernistiske menneskesynet og verdensbildet fra hverandre.

Man kan si at Arkitekturopprøret er den modernistiske arkitekturens klimakrise og ideologiske undergang. For dagens utvikling av antihuman arkitektur har gått så langt at folk ser for seg et fremtidig bygningshelvete så tett og høyt at de må leve i en evig skyggeverden. Tendensene er tydelige, selv i en liten by som Tønsberg. Høye kasseblokker på rekke og rad langs kanalen fratar villabebyggelsen på baksiden både utsikt og miljøkvaliteter. Det er bærekraftig utvikling, sier nå arkitekter og utbyggere, som får grønt lys fra politikere med klippetro på fremskrittet.

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!