John Mearsheimer er en amerikansk statsviter, kjent for sin realpolitiske tilnærming til internasjonal politikk. Han startet sine studier ved United States Military Academy, og tjenestegjorde i fem år som offiser i U. S. Air Force. Deretter tok han sin mastergrad ved University of Southern California, og doktorgraden ved Cornell University. Siden 1982 vært professor i statsvitenskap ved University of Chicago.

Mearsheimer er en av verdens mest anerkjente og omstridte statsvitere. Han tilhører den nyrealistiske skolen innen internasjonal politisk teori, og er kjent som den største eksponenten for offensiv realisme. Han var inspirert av  Kenneth Waltz, som også har vært en av inspirasjonskildene til Asle Toje.

Veldig forenklet kan man si at Mearsheimer anser at maktkampen mellom stormakter kommer som følge av anarkiet i det internasjonale politiske systemet, ikke menneskenaturen. Stormakter vil alltid søke en form for hegemoni (i første omgang regional) av hensyn til egen sikkerhet. Mearsheimer redegjorde for sitt syn i boken The Tragedy of Great Power Politics fra 2001, som i grove trekk oppsummeres slik:

  1. Stormakter er hovedaktørene i verdenspolitikken, og det internasjonale politiske system er et anarki.
  2. Alle stater innehar en grad av offensiv militær kapasitet.
  3. Stater kan aldri være sikre på andre staters intensjoner.
  4. Stater har overlevelse som sitt primære mål.
  5. Stater er rasjonelle aktører, og kapable til å utvikle strategier som maksimerer deres sjanser for overlevelse.

Mearsheimer er svært kritisk til amerikansk utenrikspolitikk etter den kalde krigen, som har hatt som grunnidé å spre liberalt demokrati og menneskerettigheter. I boken The Great Delusion fra 2018 beskriver han hvordan denne strategien har mislykkes totalt. Resultatet er et militaristisk USA som ikke har klart å spre sine såkalte liberale verdier, men i stedet har beveget seg mot en situasjon hvor de liberale verdiene er satt under press på hjemmebane.

Ukraina

I motsetning til de fleste vestlige politikere og medier har Mearsheimer i årevis sagt at Vesten har hovedansvaret for serien av konflikter i Ukraina, inkludert den pågående krigen. Vesten, representert ved EU og NATO, har hele tiden presset seg østover, og ignorert russernes regionale interesser og stadige advarsler. Konsekvensen ser vi nå i Ukraina. I en kronikk i The Economist redegjør Mearsheimer for sitt syn.

Mearsheimer mener NATO og de vestlige landene bærer ansvar for å ha provosert Russland til å angripe Ukraina i 2022. Ifølge Mearsheimer begynte problemet i 2008 da president George Bush uttalte at Ukraina og Georgia ville bli medlemmer av NATO, noe russiske ledere anså som en eksistensiell trussel mot Russland. USA ignorerte advarselen fra Russland og fortsatte med å støtte vestorienteringen av Ukraina.

Krigen i Ukraina er den farligste internasjonale konflikten siden Cuba-krisen i 1962, skriver Mearsheimer. Derfor er det avgjørende å forstå bakgrunnen for konflikten, for å finne en utvei og en løsning verden kan leve med.

Det er ingen tvil om at det var Vladimir Putin som startet krigen som pågår nå. Men hvorfor? Det er et annet spørsmål. Den gjeldende fortellingen blant vestlige politikere og medier er at Putin er gal, irrasjonell, eller som president Biden nylig sa det: En krigsforbryter og en «morderisk diktator». Derfor er Putin alene skyld i konflikten i Ukraina.

Men dette er en falsk fortelling, mener Mearsheimer.

But that story is wrong. The West, and especially America, is principally responsible for the crisis which began in February 2014. It has now turned into a war that not only threatens to destroy Ukraine, but also has the potential to escalate into a nuclear war between Russia and NATO.

Problemene startet faktisk enda tidligere, under NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008, da George W. Bush’s administrasjon presset alliansen til å annonsere at Ukraina og Georgia ville bli NATO-medlemmer.

Russiske ledere reagerte kraftig, og karakteriserte avgjørelsen som en eksistensiell trussel mot Russland. Putin skal ha hatt et kraftig raserianfall, og sa det rett ut: Dette er en rød linje i sanden NATO ikke får krysse. Han sa også at hvis Ukraina blir medlem av NATO, vil det bli uten Krim og de østlige områdene (Donetsk/Luhansk). Akkurat de samme områdene som russerne nå krever kontroll over.

Samme året invaderte russerne provinsen Sør-Ossieta i Georgia, noe som i ettertid må anses som en nokså åpenbar advarsel. Georgia sendte først styrker inn i Sør-Ossieta, som støttet av Russland krevde å bli en selvstendig republikk fra Georgia. Russerne gikk inn for å støtte separatistene.

Ifølge en oversikt fra Norsk utenrikspolitisk Insitutt var det georgierne som startet krigen.

America ignored Moscow’s red line, however, and pushed forward to make Ukraine a Western bulwark on Russia’s border. That strategy included two other elements: bringing Ukraine closer to the eu and making it a pro-American democracy.

Dette førte noen år senere til konflikten i 2014. Et opprør, støttet av amerikanerne, førte til at den russisk-vennlige presidenten Viktor Yanukovych, som var demokratisk valgt, måtte rømme landet. Mer EU-vennlige og vestlig orienterte krefter tok over. Russerne svarte med å erobre Krim, og borgerkrigen i øst (Donetsk/Luhansk) brøt ut.

Det er i denne borgerkrigen den beryktede Azov-bataljonen utførte sine grusomheter. Den nazi-inspirerte enheten er beskyldt for å bevisst gå etter sivile mål. Men allikevel ble Azov-bataljonen en del av Ukrainas Nasjonalgarde.

I 2018 kom Russlands daværende statsminister Dmitrij Medvedev med nye advarsler, da Georgia nok en gang luftet idéen om NATO-medlemskap. Han påpekte at NATOs forsøk på å omringe Russland med stadig flere land som medlemmer, oppleves som en svært alvorlig trussel hos myndighetene i Moskva.

– Det er fullstendig uansvarlig å snakke om Nato-medlemskap for Georgia. Denne saken kan provosere fram en fryktelig konflikt, sa Medvedev.

Trump sitt ansvar

Mearsheimer fritar absolutt ikke president Donald Trump for ansvar i oppbyggingen til den pågående konflikten. Særlig avgjørelsen i 2017 om å selge defensive våpen til Kiev virket eskalerende, mener statsviteren.

The next major confrontation came in December 2021 and led directly to the current war. The main cause was that Ukraine was becoming a de facto member of NATO. The process started in December 2017, when the Trump administration decided to sell Kyiv “defensive weapons”.

Men hva er et defensivt våpen? Det er ikke så lett å definere, og for Moskva ble all våpeneksport til Ukraina oppfattet som en offensiv handling. Flere NATO-land fulgte opp, og våpnene flommet inn i Ukraina. I juli 2021 arrangerte Ukraina og USA en felles marineøvelse i Svartehavet med deltagere fra 32 land, noe som økte spenningen ytterligere.

Operation Sea Breeze almost provoked Russia to fire at a British naval destroyer that deliberately entered what Russia considers its territorial waters.

Båndene mellom Ukraina og USA fortsatte under Biden-regimet. Her er det selvsagt også en interessant bakhistorie som involverer skandaleombruste Hunter Biden.

Biden sier mot seg selv om Burisma og Hunter

I november signerte utenriksminister Antony Blinken og hans ukrainske kollega Dmytro Kuleba dokumentet «US-Ukraine Charter on Strategic Partnership». Man bør merke seg punkt 4 i avtalen:

Emphasize unwavering commitment to Ukraine’s sovereignty, independence, and territorial integrity within its internationally recognized borders, including Crimea and extending to its territorial waters in the face of ongoing Russian aggression, which threatens regional peace and stability and undermines the global rules-based order.

Det er fullstendig uaktuelt for russerne å gi opp Krim, siden det er her basen for den viktige Svartehavsflåten ligger. Dette vet både Ukraina og USA. Å sette noe slik på trykk i en bilateral avtale er en ren provokasjon, uansett hva man mener om Krim-spørsmålet.

The document explicitly builds on “the commitments made to strengthen the Ukraine-u.s. strategic partnership by Presidents Zelensky and Biden,” and also emphasises that the two countries will be guided by the “2008 Bucharest Summit Declaration.”

Det var ingen overraskelse at Moskva ble provosert av dette, skriver Mearsheimer. Det var nå russerne startet sin mobilisering for fullt langs grensen mot Ukraina, for å signalisere overfor Biden-regimet at de fant situasjonen utålelig.

Men Biden ignorerte russerne, og fortsatte å knytte tettere bånd til Ukraina.

This led Russia to precipitate a full-blown diplomatic stand-off in December. As Sergey Lavrov, Russia’s foreign minister, put it: “We reached our boiling point.”

Russland krevde en skriftlig garanti på at Ukraina aldri skulle bli medlem av NATO, og at alliansen skulle fjerne militære ressurser utplassert i østlige deler av NATO siden 1997. Men forhandlingene førte ikke frem, og Blinken sa: «There is no change. There will be no change.»

En måned senere invaderte russiske styrker Ukraina. I sin tale til folket 24. februar forklarte Putin i detalj bakgrunnen for hvorfor russerne gikk til et såpass drastisk skritt som å invadere nabolandet.

Mearsheimer tror absolutt ikke at målet var en erobring av hele Ukraina. Putin har hele tiden hatt følgende krav:

1: Anerkjennelse av Krim som russisk
2: Anerkjennelse av Donetsk og Luhansk som uavhengige republikker
3: Garantier for at Ukraina aldri blir medlem av NATO

Før 2014 anså ikke NATO Russland som en trussel. De stadige ekspansjonene av NATO var ikke motivert av et ønske om å demme inn Russland, men motivert av nettopp de liberale drømmene om å spre fred og liberalt demokrati som Mearsheimer er så kritisk til.

Marinert i sine liberale utopier klarer ikke NATO og EU å erkjenne at de stadige bevegelsene østover kan ha blitt oppfattet som en trussel av Russland.

Once the crisis started, however, American and European policymakers could not admit they had provoked it by trying to integrate Ukraine into the West. They declared the real source of the problem was Russia’s revanchism and its desire to dominate if not conquer Ukraine.

Dette viser en manglende forståelse for russisk mentalitet, som er basert på en brutal historie hvor landet har blitt utsatt for gjentatte invasjoner. Bare for å nevne noen eksempler: Osmanere, mongolere, svensker (Karl XII som ble endelig beseiret i Slaget ved Poltava i 1709), Napoleon i 1812, første verdenskrig, andre verdenskrig.

Noen forsto at NATOs ekspansjon kunne virke provoserende på russerne.

America’s secretary of defence at the time of the Bucharest summit, Robert Gates, recognised that “trying to bring Georgia and Ukraine into NATO was truly overreaching”.

Også Angela Merkel og Nicolas Sarkozy var motstandere av at Ukraina skulle bli medlem av NATO i 2008, siden de fryktet at russerne ville bli rasende.

Les også: Russernes feilslåtte strategiske valg skaper problemer i Ukraina

Ukraina handler ikke om russisk ønske om ekspansjon, mener Mearsheimer. Det handler om Russlands trang til geopolitisk trygghet. Og en stormakt som føler seg truet er en farlig stormakt. USAs feil er at de har ignorert dette fenomenet, og i praksis nesten erklært krig mot atommakten Russland.

America and its allies, however, are doubling down, hoping to inflict a humiliating defeat on Mr Putin and to maybe even trigger his removal. They are increasing aid to Ukraine while using economic sanctions to inflict massive punishment on Russia, a step that Putin now sees as “akin to a declaration of war”.

USA og deres allierte kan selvsagt bidra til å forhindre at Ukraina taper krigen. Spørsmålet er: Til hvilken pris? Hvor mange ukrainere må miste livet? Hva hvis konflikten eskalerer? Er Ukraina verdt en atomkrig som tar livet av milliarder av mennesker? Finnes det virkelig ikke bedre løsninger?

Å stille slike spørsmål skaper i dagens klima, som er preget av massepsykose, raskt anklager om at man er Putinist, russisk agent eller omtrent landssviker. Men man stille slike spørsmål. Ingen konflikter avsluttes ved at man ydmyker motstanderen i en ren hevnaksjon. Erfaringene fra første verdenskrig burde være tilstrekkelig som eksempel på dette faktum.

Det betyr ikke at man unnskylder invasjonen, eller velger russernes side i krigen, som tross alt ble forårsaket av en russisk invasjon. Det betyr heller ikke at man undervurderer heltemotet som de ukrainske forsvarerne tilsynelatende viser.

Det betyr bare at man forstår at i krigens tåke er alle nyheter kompromitterte og potensielt falske. Og alle konflikter har flere forklaringer og flere potensielle avslutninger.

At this point it is impossible to know the terms on which this conflict will be settled. But, if we do not understand its deep cause, we will be unable to end it before Ukraine is wrecked and NATO ends up in a war with Russia.

John Mearsheimer on why the West is principally responsible for the Ukrainian crisis

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.