Ledes også britene av skruller?

Douglas Murray tar et oppgjør med britenes ambassadør i Ukraina, Melinda Simmons. Murray reagerer på hennes flåsete utspill i sosiale medier, i en situasjon hvor en hel verden frykter at landet hun oppholder seg i, skal invaderes.

Murray tråkker rett ut i det, og forventer kritikk for følgende setning:

I know the following sentence is going to get me into trouble. Still, there are times when you wonder whether highly feminised people should perform certain jobs. I am not saying ‘women’ and I am not saying ‘always’, just ‘times’. Still, I can hear you say: what sort of a dinosaur are you?

Murray lar seg ikke skremme. Han inviterer leserne på besøk i Jurassic Park, og tar oss med på en oppdagelsesreise gjennom noen av utspillene Simmons har kommet med på sosiale medier de siste månedene.

Simmons har en meget viktig rolle for tiden, men slik virker det ikke når man gjennomgår hennes utspill på sosiale medier den siste tiden.

For et par måneder siden deltok Simmons i et arrangement sammen med en prest og en offiser. Hun pekte da på det problematiske ved at både presten og offiseren hadde lommer på uniformen. Selv var hun ikke like heldig.

Such, apparently, are the pitfalls of being a woman. You may wonder why Simmons could not get an outfit with pockets, or even a handbag, as several women have before her. But this would not allow the ambassador to make her point.

Finnes det ikke kvinneklær med lommer? Har hun ikke hørt om vesker?

Som en jomfru i nød ble Simmons reddet av «a lovely guy» som holdt hennes fire nødvendige accessories mens hun holdt sin tale.

Well phew-ee, what a close call. Anyone expecting to be subjected to a dressing-down about the shortfalls of women’s clothing will be relieved at this everywoman answer: obtain a valet. Jolly good.

Ambassador Simmons’s self-aware post was hashtagged #workfashion and, inevitably, #womenatwork.

En annen gang diskuterte Simmons med seg selv på LinkedIn. Det viktige spørsmålet var om hun skulle drikke te eller kaffe under intervjuer.

She thinks it’s ‘a real sign of confidence if you do’, yet says that ‘the pitfalls are huge’.

For tenk om hun tok en slurk mens teen var for varm? Eller hvis du sølte kaffe på klærne? Da ville hun trolig fremstå som en idiot. Det er virkelig ikke lett å være diplomat!

Simmons konkluderte allikevel at hun burde drikke noe varmt under intervjuer, «because ‘it sends a subliminal message to the interviewer that I’m not fazed. This is particularly helpful for responding to leading or aggressive questions which I think can often have a gendered tinge.’»

Å drikke kaffe eller te vil altså gi henne evnen til å takle et svakt kjønnet fargeskjær som følge av aggressive spørsmål.

Man kunne ledd av hele greia. Men Simmons er ambassadør i Ukraina, som har 130.000 russiske soldater utplassert langs sine grenser. Britene har sendt våpen til Ukraina. Mange frykter at en invasjon er nært forestående.

Er britene i stand til å spille det geopolitiske spillet når man har en utenriksminister som ikke vet forskjellen på Østersjøen og Svartehavet, og en ambassadør som opptrer som en tenåring på sosiale medier?

Russland gjør narr av den britiske utenriksministeren for geografitabbe

«Det er intenst her nå», skrev Simmons nylig på Instagram.

‘Nobody can keep going indefinitely on adrenaline and nerves,’ she wrote this week. Except perhaps certain countries’ elite fighting forces.

Ambassadør Simmons skriver at hun har gått en halvtimes tur i snøen, og dette førte til at hjernen hennes føltes flere kilo lettere.

Dette utspillet var ledsaget av hashtaggene #decompression og #stressmanagement.

Hun har tidligere snakket om sin «begrensede motstandskraft» og at hun sliter med å finne tid til å «fylle opp sine endorfiner».

Not far away from her are people facing a yet more stressful set of events. And it is not at all clear that a walk in the snow, a bit of me-time or even finding a valet to hold their personal items will help the civilian soldiers of the Ukrainian army.

Storbritannia har forvitret og er ikke lenger en alliert man kan stole på, frykter Murray. Han spør: Når ble Simmons-lignende opptreden en del av britenes nasjonale karakter?