Matt Ridley. Foto: Chris McAndrew / UK Parliament / Wikimedia.

Et gjennomgående trekk ved det bikkjeslagsmålet som skulle ha vært en klimadebatt, er at de som tror verden er i ferd med å bli et varmehelvete på grunn av menneskehetens CO2-utslipp, er brennsikre på at de har vitenskapen på sin side.

I en så saueflokkaktig, uopplyst og mentalt svekket offentlighet som vår egen, er det imidlertid sjelden at noen drøfter hva som egentlig ligger i ordet «vitenskapen».

Det er nødvendig å skille skarpt mellom den vitenskapelige tenkemåten og vitenskapelige institusjoner, sier den britiske vitenskapsjournalisten Matt Ridley i et nylig intervju med Wall Street Journal.

Vitenskapelig tenkemåte er kort fortalt et sett av intellektuelle standarder som er blitt etablert i løpet av menneskehetens årtusenlange forsøk på å forstå verden omkring seg. En av de fremste standardene er at konklusjonene vi trekker om virkeligheten, skal bygge på observasjoner, logikk og testing av hypoteser.

Dersom man benytter disse standardene på ærlig vis, er sjansene gode for ikke å ende opp med usannheter. Problemet er at menneskene og deres institusjoner er fulle av skavanker og svært tilbøyelige til å gjøre feil, hva enten feilene skjer i god tro eller ei.

Koronapandemien har gjort skillet mellom vitenskapelig tenkemåte og vitenskapelige institusjoner mye tydeligere, mener Ridley, en tidligere Oxford-biolog som i dag sitter i det britiske Overhuset, og til høsten gir ut en bok sammen med den canadiske biologen Alina Chan om undersøkelsene av pandemiens opphav.

At vitenskapelige institusjoner i Kina ikke alltid har sannheten som sin høyeste ledestjerne, er åpenbart.

As Mr. Ridley worked on the book, he says, it became “horribly clear” that Chinese scientists are “not free to explain and reveal everything they’ve been doing with bat viruses.” That information has to be “dug out” by outsiders like him and Ms. Chan. The Chinese authorities, he says, ordered all scientists to send their results relevant to the virus for approval by the government before other scientists or international agencies could vet them: “That is shocking in the aftermath of a lethal pandemic that has killed millions and devastated the world.”

Men hva om heller ikke de vitenskapelige institusjonene i Vesten er så fordømrade uplettede? Det vitenskapelige establishment har ikke bare vært påfallende uinteressert i å undersøke virusutbruddet, det har også aktivt motarbeidet tilløp til vitenskapelig debatt om saken. Hva kan være mer egnet til å svekke de vitenskapelige institusjonenes omdømme?

Ridley fastslår i praksis at vitenskapsfolk i Vesten er i seng med Kina, og at det korrumperer dem:

Scientists are a global guild, and the Western scientific community has “come to have a close relationship with, and even a reliance on, China.” Scientific journals derive considerable “income and input” from China, and Western universities rely on Chinese students and researchers for tuition revenue and manpower.

Blant britiske vitenskapsfolk merker Ridley en tendens til å beundre en autoritær holdning hos kinesiske myndigheter som de selv har overfor folk flest. Bare vitenskapsfolk kunne bestemme, ville alt bli bra, tenker de ifølge Ridley.

Men hvis både kinesiske og vestlige vitenskapsfolk har et felles ansvar for elendigheten vi nå har levd med i nærmere to år, vil allmennheten kanskje få den innskytelsen at vitenskapsfolk kan være noen arrogante typer som i sin innbilskhet roter det enda verre til for omgivelsene enn Petter Smart gjør.

Og hvordan kan man respektere epidemiologien som vitenskap hvis epidemiologene selv er splittet i synet på lockdowns?

Mennesker gjør helst det som er enklest for dem selv, og det er ikke alltid å etterstrebe sannheten.

One motivation: Pessimism sells. “You don’t get blamed for being too pessimistic, but you do get attention. It’s like climate science. Modeled forecasts of a future that is scary is much more likely to get you on television.”

Men klimamodeller er ikke vitenskap, de er uunngåelig utilstrekkelige forsøk på å etterligne virkeligheten, og de resulterer i feilbarlige prognoser som rent faktisk har vist seg å ta feil.

I woke-alderen får den intellektuelle uredeligheten også noen helt nye dimensjoner:

Climate science has also been “infected by cultural relativism and postmodernism,” Mr. Ridley says. He cites a paper that was critical of glaciology—the study of glaciers—“because it wasn’t sufficiently feminist.” I wonder if he’s kidding, but Google confirms he isn’t. In 2016 Progress in Human Geography published “Glaciers, gender, and science: A feminist glaciology framework for global environmental change research.”

Det er altså fullt fortjent hvis de vitenskapelige institusjonene mister anseelse på grunn av gruppepress, konformitetskrav, ideologiske moter, korrupsjon og annen intellektuell uredelighet. Deres selvkorrigerende evne finnes ikke lenger, og da blir det et politisk ansvar å gjøre den høyst nødvendige korreksjonen (det er lov å le).

Verdens helseorganisasjon (WHO) er et spesielt grotesk eksempel, mener Ridley.

“We had a dozen Western scientists go to China in February and team up with a dozen Chinese scientists under the auspices of the WHO.” At a subsequent press conference they pronounced the lab-leak theory “extremely unlikely.” The organization also ignored Taiwanese cries for help with Covid-19 in January 2020. “The Taiwanese said, ‘We’re picking up signs that this is a human-to-human transmission that threatens a major epidemic. Please, will you investigate?’ And the WHO basically said, ‘You’re from Taiwan. We’re not allowed to talk to you.’ ”

Det manglende samsvaret mellom vitenskapelige idealer og vitenskapelige institusjoner bringer tankene hen på kirken, sier Ridley. Parallellen er illustrerende: Man kan stole fullt ut på Gud uten å gi prester den samme tilliten. Skjønt i en religiøst analfabet tid er det kanskje like vanskelig å forstå.

Men de som i dag sier at de tror på vitenskapen når de egentlig tror på mennesker som påberoper seg å tale ufeilbarlig på vegne av vitenskapen, er enda mer naive enn de som i middelalderen måtte ha trodd at prestene talte ufeilbarlig på vegne av Gud.

Om man skulle driste seg til å gjette om dagens mennesker eller middelalderens mennesker er smartest, ville undertegnede holdt en knapp på middelalderens.

 

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂