Halfdan Egedius (1877–1899)
Olje på lerret, 66,5 x 83 cm, Nasjonalmuséet, Oslo.

I anledning årstiden skulle dette passe utmerket. Vi har – enn så lenge – den nordiske sommer med sine hvite netter, som mange kunstnere har beskrevet i ord og bilder.

Ivar Aasens (1813-1896) dikt Sumarkvelden ble først publisert i hans eneste diktsamling Symra (1863, siste utgave 1875). Versemålet her er kjent som ottave rime, som vi også finner i Vinjes Ved Rundarne (1861) og Goethes Zueignung, som innleder Faust.

Velkomen atter hit til vaara Grender,
velkomen her, du sæle Sumarkveld,
med Lauv og Gras ut yver alla Strender
og gule Blomar i den grøne Feld,
med lette Smaasky, lagd i langa Render
som Traadar i det høge Himmel-Tjeld,
og med den milde Ljosken, som seg breider
ut yver Fjell og Fjord paa alla Leider.

Her er so ljos ein Lit paa alle Grunnar
for ljos til Natt og mesta dim til Dag.
Dei stille Votni standa blaa som Brunnar,
og Fossar syna seg i kvite Drag.
Det myrkjer i dei tette Holt og Runnar;
det ljoskar i dei blakke Bygdalag,
Den ljose Himmel speglar seg i Sjoen
og blikar mildt i Doggi yver Moen.

Her glytter Ljos igjenom tusund Gluggar
imillom Lauvet i den tette Lund.
Inn under Bjørkom standa ljose Skuggar
rett som ein Flekk um Roti, lett og rund.
Det gustar ingen Vind, som Toppen ruggar,
i denne kvildarrike Nattarstund.
Den snøgge Fuglen kurer, trøytt av Dagen,
og rosutt Fivreld’ roar seg i Hagen.

Den sidste Sol-Blenk er i Havet sokken,
den fyrste kjem snart or den laage Grop;
ein Dag er tendrad, fyrr en hin er flokken,
og Kveld og Morgon renna heilt i Hop.
Snart vaknar upp den kvilde Fuglaflokken
og helsar Morgonen med Glede-Rop.
So riser Soli til den lange Svingen
og set ein annan Lit paa heile Kringen.

Kom, lat oss nøyta Tidi, som ho strider,
og minnast, at ho skrider ofsa fort.
Med kvar ein Dag, med kvar ein Kveld, som lider,
eit Stig mot myrke Vetteren er gjort.
Det kjem ein Dag, daa kvar ein Blom, som bider,
er fallen av; og slikt eit Fall er stort.
Di skal eg sjaa paa Blomen, fyrr han blaknar,
og nøyta Sumar’n, fyrr eg honom saknar.

Det er verdt å merke seg at i den tredje strofen har Aasen hentet inspirasjon fra Goethes Wanderers Nachtlied II (1822):

Über allen Gipfeln
Ist Ruh’,
In allen Wipfeln
Spürest du
Kaum einen Hauch;
Die Vögelein schweigen im Walde.
Warte nur, balde
Ruhest du auch.

Norsk omtrentlig meningsgjengivelse ved Kaspar Hauser:

Over alle tinder
Er ro,
i alle tretopper
Sporer du
Knapt et vindpust
De små fuglene tier i skogen
Bare vent, snart
FInner også du ro.

Les også