For en tid tilbake hadde Klassekampen et interessant intervju med den islandske forfatteren Bergsveinn Birgisson. Bergsveinn Birgisson har forlatt akademia til fordel for forfatteryrket fordi han følte seg presset inn i en type diskurs og retorikk som bare er sann i en gitt kontekst. en kontekst der det eksistensielle aspektet ikke blir verdsatt. Han mener historiefaget har kvittet seg med den gode historien, hvordan vi kan ta kunnskapen ut til folket.

På spørsmål fra Klassekampen om hva vi egentlig skal med kunnskapen om det norønne, svarer Birgisson med: «Hva skal vi med grekerne?» Han peker på at vi trenger kontakten med det gamle og forteller om middelaldermunker som tok vare på den nor ønne etikken og kunnskapen om vikingene «for oss»:

 De skrev om folk som levde to, tre hundre år før dem – med en annen tro, etikk og estetikk – og de gjorde alt de kunne for å forstå dem, og legger til: «En god mann sa: «Når Gud er død, er alt lov.» Da sier jeg: «Når historien dør, kan du gjøre hva som helst med mennesket.»

En uke senere, stilte quizz-makeren i avisen Dag og Tid blant annet følgende spørsmål i ukas konkurranse:

Me har flaggdag 7. juni til minne om ei hending i kva for eit år?

Hadde spørsmålet blitt stilt i VG hadde det ikke vært grunn til å reagere, men leserne av Dag og Tid bør oppfatte det som en fornærmelse. Det er nesten som å spørre: Me har flaggdag 17. mai til minne om ei hending i kva for eit år? Spørsmålet vitner derfor om noe mer, det er med på å bekrefte påstanden fra Birgisson om at historien er døende, at vi er i ferd med å miste kontakten med fortiden, og spesielt en gitt del av historien, den som handler om nasjonsbyggingen. Vi så det under feiringen av 200-årsjubileet til grunnloven i 2014. Det dreide stort sett om hva vi ønsket grunnloven skulle bety for oss, ikke hva grunnlovsfedrene  i 1814 ønsket for landet. Og hvis man først drøftet den opprinnelige grunnloven, var det ofte de negative sidene ved den, som jødeparagraf og begrenset stemmerett, man berørte. Jeg hørte ikke noen si at grunnlovens pilarer som nasjonalitet, folkesuverenitet og kristendom, fortsatt bør prege landet.

Men 7. juni er altså en offentlig flaggdag, og datoen er en av de store i norsk historie. Det er en dag som vitner om nordmenn som var villige til å stå opp for landets selvstendighet. Flaggdagen viser tilbake til 7. juni 1905 da Stortinget opphevet unionen med Sverige med sin berømte bi-setning og viste i handling at de var villige kjempe om nødvendig. Forsvaret har relativt sett trolig aldri vært sterkere. Det handlet om folkesuverenitet, men med tanke på dagens wokekultur står nok også motivene bak 7.juni vedtaket i fare for å bli brunbeiset.

I norsk historie handler 7. juni ikke bare om løsrivelsen fra Sverige. Datoen er også uløselig knyttet til Andre verdenskrig. Det var 7. juni 1940 Norges øverste ledelse forlot Tromsø for å kjempe videre mot Tyskland fra Storbritannia. De kunne lagt ned våpnene og latt andre tatt kampen, men vi hadde noen ledere den gangen som hadde et mot vi sjelden ser i dag.

Det har utviklet seg et instrumentelt syn på historien. Vi ser det tydelig i læreplanene for historiefaget i den norske skolen. Elevene skal lære at det er vår tid som sitter med fasiten. Det er mindre viktig hva aktørene selv så for seg og mente var rett. Derfor blir ikke begrepene nasjonsbygging og nasjonal identitet holdt fram som positive størrelser. Elevene skal blant annet lære seg å vurdere betydningen av tanker og ideologier som har ligget til grunn for politiske omveltninger fra Opplysningstiden og vurdere hvordan disse har hatt betydning for menneskers muligheter til demokratisk deltakelse, og reflektere over om fredsslutninger har bidratt til å skape fred og forsoning. I slike perspektiver er ikke begreper som folkesuverenitet og nasjonaliteter samlende og positive. Dagens demokratibegrep har en langt videre forståelse enn hva man så for seg i 1905. 7. juni er nemlig ikke dagen da vi flagger for de som kun hadde fred, forsoning, toleranse og mangfold som mål. 7. juni er kampens dag, den minner oss om nasjonalstaten, folkesuverenitet og at friheten ikke kan kjøpes, men at vi må være klar til å kjempe for den. Ikke bare én gang, men alltid. 7. juni minner oss om at forsoning ikke alltid er det beste, men at det finnes krefter som må knuses, med alt hva det innebærer.

Troen på Gud forvitrer og historien dør foran øynene på oss, og det er noen som har en interesse av at det finner sted. Det er vår oppgave å holde kontakten med fortiden, den har fortsatt mye å fortelle oss. Uten Gud og historien kan en gjøre det meste mot mennesket.

 
Kjøp boken til Kjell Skartveit her!

 
Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!