Gjesteskribent

Norske journalister vil gjerne at Benjamin Netanyahu skal fremstå som en illegitim høyrepopulist. At han viderefører politikken til Ap-politikeren Yitzhak Rabin vil de ikke snakke om. Foto: Heidi Levine/ AFP/Scanpix

I sitt enfold var det enkelte som trodde at koronakrisen skulle gi trangen til å anklage den jødiske staten en pause.  Men det skjedde ikke.  Vi har tvert imot registrert en vedvarende, direkte og ganske ondartet oppblomstring av angrep på Israel de siste månedene.  Det har nesten virket som om dette har vært brukt som en avledning fra de dårlige nyhetene som ellers daglig har kommet fra mediene.  Ingen samfunnskrise ser ut til å klare å dempe kritikken av jødene og deres hjemland.

Tvert imot holdes en eldgammel tradisjon høyt i hevd når det gjelder å insinuere en jødisk tilknytning til verdens ulykker.  I Dagbladets papirutgave 8. juni ofret man til og med halvannen side på fremtredende plass for å dele en påstand fra medarbeider Jan-Erik Smilden om at rasistisk politivold i USA egentlig var importert fra Israel.  Vi gjenkjenner slike anklager og ble ikke overrasket, – han fikk jo slått flere fluer i en smekk: Rasisme er noe som hører Israel og USA til.  Men er det en insinuasjon som er fri for rasisme?

Særlig aktiv har Aftenposten vært i denne kampanjen.  Vi har tidligere kommentert en kronikk av pensjonert generaladvokat Arne Willy Dahl som mener at det territoriet som ligger på vestsiden av den traktatfestede statsgrensen mellom Israel og Jordan av uforklarlige grunner likevel ikke ligger i Israel, men må antas å ligge i en stat som ikke finnes.  Det er som om man ikke tør innrømme at Israel finnes som en uavhengig stat med avtalte grenser mot nabostatene.  Ingen annen stat enn Israel behandles på den måten i offentlig debatt.

Noenlunde samtidig publiserte Aftenposten en artikkel av en annen stadig tilbakevendende jødekritiker fra fredsforskningsinstituttet, PRIO, Jørgen Jensehaugen, som er bekymret for at det kanskje likevel ikke blir fred i Midtøsten med det første fordi USAs president Trump har lagt frem en fredsplan som også tar hensyn til Israels sikkerhetsinteresser, og som dessuten oppfyller kravet i Resolusjon 242 fra Sikkerhetsrådet om at alle statene i regionen bør ha «sikre og anerkjente grenser.»  Den avtalte grensen mellom Israel og Jordan er som kjent både sikker og anerkjent, og det er åpenbart et problem for Jensehaugen om den fortsatt skal være det.

Typisk nok er Jensehaugen bekymret for «tostatsløsningen» og demokratiet.  Han er påpasselig med å glemme at det ikke bare er statsminister Netanyahu som ønsker å annektere Jordandalen hvor den avtalte grensen mot Jordan ligger, – Netanyahu har jo med seg både sentrum-venstre-partiet og det israelske Arbeiderpartiet.  Det finnes kanskje fremdeles noen som husker at det nettopp var dette Arbeiderpartiet, ledet av statsminister Yitzhak Rabin, som i sin tid både gjennomførte forhandlingene med PLO om lokalt selvstyre for de palestinske araberne, og som i Knesset 5. oktober 1995 erklærte at Israels sikkerhetsgrense skal gå i Jordandalen, akkurat slik Netanyahu og de andre fremdeles mener.  Der hadde Rabin nettopp fått i stand en fredsavtake med Jordan hvor en sikker og anerkjent grense var opprettet.

Det var altså ikke en tostatsløsning det israelske Arbeiderpartiet med støtte fra det norske Arbeiderpartiet gikk inn for å skape gjennom fredsforhandlingene, men nettopp den «enstatsløsningen» med lokalt selvstyre for araberne som Jensehaugen er så bekymret for at han omtaler den som en katastrofe.  Den karakteristikken hørte vi aldri fra Arbeiderpartiet.

Han er ikke alene om å formidle en villfarelse om hva fredsforhandlingene med PLO har dreiet seg om i snart 30 år.  Det er allment kjent at PLOs formann,Yasser Arafat, selv oppfattet forhandlingene som en avledningsmanøver for sitt egentlige mål som var å etablere en ny base i landet for sin motstandskamp mot den jødiske staten.  Han var ikke interessert i noen «tostatsløsning.»  Han kjempet for å forhindre at det skulle etableres jødisk suverenitet over tidligere islamsk territorium, som for en praktiserende muslim er en umulighet å godta.

Også riksmediet NRK deltar etter evne i svertekampanjen mot Israel.  Et oppslag som nok gikk rett til hjertet hos kanalens mange kunder, var historien om en dame som var blitt bedradd til å kjøpe israelske poteter.  Det sto riktig nok på pakken at de var produsert i Israel, men det sto med mye større skrift at de var pakket i Norge, og derfor ble hun lurt til å tro at de var norske og forlangte pengene tilbake.  Ikke noe rasisme der i gården?  Selv om denne historien tilhører kategorien «agurknyheter,» er det likevel symptomatisk at statskanalen som Stortinget har vedtatt å finansiere over statsbudsjettet, velger å gjøre den jødiske staten, Israel, til mål for sitt politiske sleivspark.  Vi er ikke i tvil om at det var gjort i ond hensikt.

Det bør ikke herske tvil om at den vedvarende omtalen av Israel som et fredsproblem eller endog «en trussel mot verdensfreden» som en også kan høre fra norske medier og anti-rasister, setter et varig preg på den norske folkeopinionen.  Norsk presse er politisk ensrettet.  Den er bemannet av en indre krets av likemenende journalister som har valgt å fremme en felles politisk agenda istedenfor profesjonell journalistikk.  Vi tror det bl.a. har mye å gjøre med at det er fra statskassen de fleste av mediene henter sin finansiering og redaktørene får sin millionlønn.

Norske politikere som har skapt denne situasjonen og som håper på belønning i form av gjenvalg, er svært vare for sitt forhold til pressen.  Det er som medieyndlinger de øyner håp om en ny periode på sin egen millionlønn. Dette skaper bindinger som vi ser resultater av i en påfallende unison, eller endog servil holdning til det som oppfattes som nasjonal konsensus hvis politiske balansepunkt befinner seg langt til venstre for sentrum.  Vi er særlig bekymret for at den pågående kampanjen mot rasisme ser ut til å ha et unntak for jøder som fremdeles er fritt vilt blant antirasistene i Norge.

 

Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme

 

 

 

 Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag her.