Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Det ulmer i FrP. Partiet sliter med å definere hva det skal være – for hvem. Det er rett og slett uenighet om det politiske ståstedet. For øyeblikket ser det ut som om den liberalistiske fløyen er i ferd med å styre partiet stadig lenger inn mot sentrum. Kan det virkelig være en god ide?

Høstens svake valgresultat har skapt uro i FrP. Når krybben er tom, bites som kjent hestene, og i politikken fører motgang som oftest til en grundig oppvask på kammerset.

Bitter strid

I FrP står striden i hovedsak mellom to fløyer: Den ene består av «liberalister og globalister» som ønsker å gå mer i takt med landets øvrige partier, spesielt på områder som klima, innvandring/integrering, EU-tilpasning, energipolitikk osv. Store deler av stortingsgruppen, og ikke minst kretsen rundt Siv Jensen, står for den linjen, med Ketil Solvik-Olsen og Terje Søviknes som Jensens mest sentrale medspillere. I tillegg støttes man i vesentlig grad av partiets ungdomsorganisasjon FpU.

Den andre fløyen frontes av en håndfull profilerte politikere med såkalt nasjonalkonservativt ståsted. Christian Tybring Gjedde, Jon Helgheim, Per-Willy Amundsen og Carl I. Hagen er blant de mest fremtredende. Også Sylvi Listhaug hører «mest hjemme» her, selv om hun i senere tid har markert seg som en lojal lagspiller for Siv Jensen. Hennes posisjon i bildet er noe uklar.

Hvilken av disse fløyene skal så fremtidens FrP baseres på?

For sent til toget

Så langt ser det ut til at Siv Jensen-retningen står sterkest, til tross for at hun har hatt lederansvaret i hele den perioden partiet har opplevd kraftig nedgang. «Stø kurs mot bunnen», som enkelte muligens vil like å fremstille det.

Men det er liten tvil om at det i deler av partiet og blant grupper av velgerne savnes et FrP med en tydeligere høyrepolitikk.

Rundt om i Europa for øvrig er mye i snudd opp ned i den «blå» delen av politikken siden 2015. En helt ny høyreside har vokst frem i en rekke land, med motvilje mot EU, mot byråkratisering, mot innvandring og til dels mot den rådende, nokså enøyde klimapolitikken. De har tiltrukket seg til dels massive mengder med nye velgere.

Her i Norge har imidlertid Frp stått bom stille de seneste årene. Lite er gjort med partiet for å kunne bli en del av den høyrebølgen som har vært så synlig i  europeisk politikk.

FrP rakk ikke det toget.

Robbet av Senterpartiet

Etter manges mening har dette ført til at FrP er blitt mindre relevant for den nasjonalt orienterte og konservative delen av norske velgere. Partiets appell har blitt smalere overfor høyresiden. Derfor har det gått jevnt nedover med partiets oppslutning.

Riktignok fikk man en ørliten opptur i form av en ny meningsmåling denne uken, der en fremgang på hele 4 prosentpoeng ble notert. Men dette endrer ikke det dystre hovedinntrykket som er skapt over tid.

For det  har ikke vært særlig stas å være verken tillitsvalgt eller sympatisør for dette partiet de siste årene. Det er en fattig trøst at man faktisk har oppnådd en del i regjering, innen samferdsel, helse, eldreomsorg, innvandring osv. Velgerne er mest opptatt av alt man IKKE har fått til, og det er det mediene har sørget for å fortelle om.

På den måten er politikken ofte urettferdig.

I stedet ser man at Senterpartiet fosser frem, en vekst som i stor grad er tuftet på nasjonalt pregede saker og strømninger det til en viss grad ville vært naturlig for FrP å ta eierskap til. Mange av dem som har flokket seg om SP, kunne trolig like gjerne sluttet opp om et FrP med en litt mer konsekvent og tydelig nasjonal politikk.

Det kan kanskje sies at et opportunistisk og våkent SP har stjålet et sovende FrPs «arvesølv».

Parodi & kupp i Vestland FpU

Rundt om i FrPs lokallag står striden mellom fløyene, og det går til dels hardt for seg, med ufine triks og bitre følelser.

Det nylig avholdte Fylkesårsmøtet til Vestland FpU er på mange måter symptomatisk for hvordan dette foregår.

Document har fra kilder i partiet fått opplyst at den liberalistiske fløyen absurd nok klarte å få den tiårige sønnen til Helge Njåstad erklært som stemmeberettiget på møtet. Dette «smarte» grepet skulle så sikre at de konservative som hadde møtt frem, ikke fikk valgt inn en eneste person til noe verv.  Lederen for Bergen FrP, sammen med samboer, var også tilstede for å sikre dette flertallet.

Slike tvilsomme prosesser skaper aldri det samhold og fellesskap et parti trenger.

Nå er splittelsen fullkommen i dette lokallaget. På sidelinjen sitter en hel fløy av nasjonalkonservative medlemmer og føler seg som «tapere» og fremmede i partiet de har jobbet for og trodd på. Det er ikke godt å vite hvor disse går nå.

Tilsvarende prosesser gjennomføres, etter hva Document forstår, i partiet og ungdomsorganisasjonens lokallag over hele landet.

Lite å hente

Kursen er satt mot midten i politikken. Spørsmålet er: Hva i alle dager har FrP å hente der?

Det er allerede trangt om plassen i sentrum av norsk politikk. Det er der de fleste partier og politikere befinner seg, og der sier de det samme i munnen på hverandre. Der råder en kakofoni av floskler om klima, integrering, mangfold osv.

Akkurat nå ser den mest sannsynlige utvikling ut til å være et fortsatt krympende FrP, etter hvert som høyreorienterte velgere skaller av i frustrasjon. Det er antagelig en illusjon å tro at det står skarer av nye velgere og venter på et FrP i glideflukt mot midten.

Derimot blir det mer og mer åpenbart at det skapes grobunn for nye konstellasjoner i det høyre-landskapet FrP nå er på vei ut av.

Hvem griper muligheten?

Forhåndsbestill Halvor Foslis nye bok til spesialpris her!