Gjesteskribent

Uten lastebiler, varebiler og annen nyttetransport stopper Norge. De avgiftene disse pålegges for å få bringe nødvendige forsyninger til samfunnet, tjener ikke deg som forbruker, heller ikke samfunnet, og i hvert fall ikke klimaet!

Det finnes neppe noen som er mer sårbar enn bybefolkningen hvis forsyningstjenesten uteblir. Stoppet lastebiltransporten til Oslo opp i to dager, ville matvarehyllene i Oslo bli tomme. Likevel har byrådet i Oslo erklært krig mot forsyninger levert med lastebil. Mange andre byer følger samme vei!

En transport med lastebil over 3,5 tonn totalvekt, med matvarer og andre nødvendige artikler til Oslo sentrum fra Karihaugen (en tur på ca. 15 minutter uten kø) og tilbake, belastes med svimlende kr 404 i bomavgifter i den tiden på døgnet da denne tjenesten er mest nødvendig!

Mange operatører må gjøre denne turen opp til seks ganger om dagen. Avgiftene, eller straffen, fra byrådet kommer da opp i over 2400 kroner dagen, før lønn, veiavgift, arbeidsgiveravgift og ikke minst drivstoff er betalt. Dette for å utføre helt nødvendige forsyningstjenester til bedrifter som bidrar til å holde samfunnshjulene i gang.  Unntaket er gåselever, ost og vin til «byregjeringen», som gjør sitt beste for å kaste sand i dette maskineriet!

Denne kostnaden på nærmere 1 million kroner årlig pr nyttekjøretøy blir selvsagt i noen grad belastet forbruker, men slett ikke alt. Det er rett og slett ikke mulig, til dét er konkurransen og matvarekjedenes innflytelse for stor – de vil ikke ha økte transportomkostninger! Kapitalkostnaden for kjøretøyet er den samme, produsenten gir ikke avslag på ny bil fordi man belastes med uakseptabelt høy skattlegging etter veinettet. Sannheten er at (hat-)politikken mot nyttekjøretøyene i det «godes navn» i realiteten, sammen med mange andre politiske vedtak, fører til en betydelig framvekst av et klasseskille i vårt samfunn, et klasseskille den sittende «byregjeringen» og deres yrkespolitikere angivelig er imot!

Transportnæringen har ikke mange muligheter til å hente inn de stadig økende klimaavgiftene i denne bransjen uten å redusere lønningene til de ansatte. På denne måten har man blant annet lagt til rette for en gruppe mennesker som tilbringer to tredjedeler av sitt liv i lastebil! Det er sannelig noe å være stolt av når man hevder seg å representere det «gode» i samfunnet! Samtidig er det et ugjendrivelig faktum at det høye avgiftsnivået, både på drivstoff og veibruk, også går ut over sikkerheten. Lengre arbeidsdager, innsparinger på sikkerhetsrelatert vedlikehold og andre «knep» er ikke lenger bare fenomen som man finner ved våre grenseoverganger i forbindelse med utenlandske operatører.

Jeg er overrasket, for ikke å si forferdet, over hvor tafatt NHO er når det gjelder ødeleggende klimaavgifter for næringslivet. Særlig gjelder dette transportnæringen, som er så essensiell for at vårt samfunn skal fungere til beste for oss alle. De ser ut til å være livredde for å eksponere konsekvensene av den hodeløse klimapolitikken som føres, av frykt for å miste kontrakter med det offentlige.

Norge er, med sin «betydningsfulle» halve promille av verdens befolkning, et av de minst forurensede og forurensende land på kloden! Disse fakta blir notorisk underslått i all argumentasjon for økte miljøavgifter på samferdsel og energibruk i vårt land. Hadde fornuften fått råde, skulle alle norskregistrerte nyttekjøretøyer blitt fritatt for all vei-beskatning, bompenger inklusive, ganske enkelt fordi disse gjør en tjeneste som betyr et leve eller ikke leve for vårt etter hvert komplekse samfunn.

Enhver stemmeberettiget må gå i seg selv og gjøre en grundig vurdering av hva slags samfunn en ønsker at en selv og ens familie skal leve i framover. I dag er vår nasjon nemlig på ville veier når det kommer til beskatning av energi som gjør det mulig å leve tett oppunder Nordpolen! Flere ledende økonomer hevder at tvangstanken om det «grønne skiftet» kommer til å koste Norge et sted mellom 200.000 og 500.000 arbeidsplasser!

Ennå vet ingen yrkespolitikere hvilke arbeidsplasser som skal komme som erstatning. Det finnes ingen «plan B», slik en forvirret, svensk 16-åring hevder. Våre yrkespolitikere kappes isteden om å få bort de arbeidsplassene som bærer samfunnet i dag! De nye «miljø-arbeidsplassene» som man sier vil komme som erstatning, er kun på det imaginære plan hos våre yrkespolitikere.

Når panikken over et ødelagt næringsliv (les mangel på arbeidsplasser) brer seg, vil mange politikere i kjent stil forsøke å erstatte tapte arbeidsplasser ved å opprette nye stillinger i det offentlige, eller, som vi har tradisjon for i Norge: å opprette nye subsidierte industriarbeidsplasser.

Klima- og miljøhysteriet i Norge, et av verdens reneste land i miljøsammenheng, kan ikke kalles for noe annet enn en for landet meningsløs og dødelig sykdom. Skulle Norge og Norges befolkning forsvinne fra verdenskartet, ville det ikke merkes som en blipp en gang på verdens utslippsregnskap. Problemene med klimagasser og all annen forurensning ligger ikke i Norge!

Likevel fortsetter våre yrkespolitikere å neglisjere det faktum at verdens i særdeleshet største forurensere, som for eksempel Kina, ikke pålegges noe som helst ansvar for å rydde opp, hverken på land eller til havs. Dette er en så åpenbar mental kortslutning og logisk brist at det er underlig at ikke opprøret mot våre politikere har kommet lengre enn til noen spede protester mot bompenger og vindkraft.

Forhåndsbestill boken her til spesialpris!

Les også

Les også