Kommentar

Den 24. mai var det som vanlig på fredager debatt i NRK P2, og denne fredagen var det demokratiets framtid som stod på dagsorden – eller rettere sagt, det liberale demokratiets framtid. For uten at vi har blitt involvert, er demokratiet blitt definert på ny. Det har ikke lenger utgangspunkt i folkets vilje, men i en tro på mangfold og frihet, det vil si det liberale demokratiet. Dette demokratiet har dermed fått en ny oppgave: å forme innbyggerne i en ny verdensanskuelse, få alle til å mene det rette, en oppgave som forener både kommunister og demokrater.

Og til de som fortsatt tror at NRK er et objektivt mediehus: I denne debatten hadde NRK hentet programleder fra Klassekampen og i panelet var Snorre Valen, Bård Larsen, Hannah Gitmark fra tankesmien Agenda og Cathrine Moe Thorleifsson, forsker ved UiO, senter for ekstremismeforskning.

Programlederen og debattantene var stort sett enige fra begynnelse til slutt. De startet med å uttrykke bekymring for demokratiets framtid, det er etter sigende under press fra ulike grupper på høyre fløy. Og selv om debattantene etter hvert var nøye med å påpeke at trusselen kommer fra de som utfordrer statens voldsmonopol, brukte de en hel time på å drøfte alle andre enn de som gjør nettopp det. Hva panelet gjorde, var å definere enhver motstander av det liberale demokratiet som en trussel for vår sivilisasjon, og dermed ble det ikke særlig høyde for en reell debatt.

Når selv programlederen får lov til å si at han aldri ville stemt på denne typen partier, bekrefter det bare NRKs rolle i dagens politiske Norge. Begrepet kampanjejournalistikk blir for vagt, her er det snakk om et direkte engasjement i den politiske meningsdannelse. Det er verre enn SVTs angrep på SDs Jimmie Åkesson.

Hva som imidlertid bør bekymre oss, er hvordan det liberale demokratiet antar religiøse former. Det handler om en ny verdensorden, en ny livsanskuelse. Panelet oppfatter anti-abort og motstand mot islam som moderne dødssynder, ingen skal si at det finnes noe som er større enn oss, en skaper som har en mening med skaperverket.

Bård Larsen hevdet at det var verdier det var snakk om, og pekte på at det liberale demokratiet bygger på pluralisme, at vi skal ha høyde for ulike verdier og ulike måter å betrakte verden på, og avslørte prosjektets iboende kvasi-religiøse budskap. Han hevdet nemlig at de partiene som i dag oppfattes som en trussel mot demokratiet, i prinsippet ikke mener noe annet enn hva KrF mente for 25 år siden, noe som vi i dag «oppfatter som totalt uakseptabelt».

Hva Bård Larsen ikke synes å forstå, er at KrFs holdninger til verdispørsmål for 25 år siden var svært likt det de fleste borgerlige partier mente om verdispørsmål for 45 år siden, og ingen vil si at Norge var et autoritært samfunn i 1975. Ingen av de borgerlige partiene var trusler mot demokratiet, men i dag stempler NRK og Bård Larsen dem som uakseptable, og putter dem i samme sekk som autoritære bevegelser.

Da har man en agenda som bør bekymre de fleste av oss.

Likhetsprinsippet i George Orwells roman «Animal Farm» var ikke så egalitært når alt kom til alt. I det såkalt liberale demokratiet er det noen som er mindre like enn andre. Stillbilde: YouTube.

Det er evnen til å tenke annerledes panelet ville til livs. De kunne nemlig ikke forstå at noen velgere faktisk trodde at tradisjonelle verdier var å foretrekke.

De verdiene som panelet fant uakseptable, handler om én eneste ting, og det er troen på at mennesket har et opphav i kristendommens Gud. Det er den troen dagens pluralister angriper. De tåler ikke troen på en sannhet, og forenes i kampen mot det tradisjonell kristen tro. Det er derfor dette kampen handler om: hva demokratiet skal bygge på.

For pluralistene er ikke demokratiske i tradisjonell forstand. For dem er demokratiet bare et middel til å nå deres Utopia: det grenseløse samfunnet, noe panelet var eksplisitte på: Det var de som forvaltet sannheten, og den største synden var tradisjonalistenes angrep på denne. Det er som de forstår at pluralismen innebærer en selvmotsigelse. Et samfunn kan nemlig ikke bygge på både islam, kristendom og hinduisme, at det kun er mulig dersom de selv får full kontroll.

Det liberale demokratiet er derfor langt mer religiøst enn dens tilhengere vil innrømme. En demokratisk bevegelse som ikke kan overleve uten et fullstendig oppgjør med kristen politisk tenkning, er totalitær i en forstand historien ikke har sett maken til, og det gjør den farlig. Den pluralismen de dyrker, tillater ikke opposisjon. Alt er relativt sier de, men selv liker de å forvalte sannheten.

Demokratiets forsvarere ender opp med å rasere det de vil bevare, de ser ikke annet enn egen fortreffelighet. Det er et ynkelig skue.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!

Les også

Les også