Tavle

Facebook ruller i disse dager ut enda en oppdatering; eller innskrenking, rettere sagt. Den hvite mann og kvinne skal heretter fratas retten til å bruke det sosiale mediets plattformer (Instagram er inkludert) for å ytre seg stolt om det å være, nettopp hvit.

Black Power! Black Pride! Dette er kraftige uttrykk verdens befolkning er blitt kjent med gjennom politisk markering, populærkultur og andre former for uttrykk og propaganda siden Black Panthers oppstod i USA for 53 år siden, nærmere bestemt i 1966.

Noe Yellow Pride har jeg saktens aldri hørt om, men kineserne er sikkert stolte av seg sjøl de også. Deler av den amerikanske urbefolkningen, går for å være rødhudede, og mange sudanesere og delvis kongolesere ble av vikingene betegnet som ‘blåmenn’, da de var så mørke i huden at det tippet over i et blåskjær. Etterkommerne av disse må naturligvis også antas å ha selvrespekten i behold.

Facebook har ikke sagt noe om at de nå ønsker å forby stolthetsytringer over egen kulør fra disse på noe vis, ergo er det da altså kun den kaukasiske, typisk vestlige valør det nå blir forbudt å fremsnakke?

Er det så farlig?
Greit nok tenker jeg, for felles for alle disse  merkelappene er at de rett og slett er feil. Med unntak av indere som vel ganske korrekt omtaler seg selv som brune, så er ikke de svarte svarte, de røde er ikke røde, gule er slettes ikke gule, og ‘blendahvite’ anglosaksere passer så langt derifra beskrivelsen.

Som det fremkommer av bildet, er vi blekansikter langt i fra noe å henge på tørkesnora etter en omgang i vaskemaskinen. Noen må ha sneket inn en rød klut:  Vi er … rett og slett … ROSA!

For å omgås fjasbokas tullete regler anmoder jeg derfor om at vi nå starter en bevegelse der vi som er så pigmentert underprivilegerte at vi mest av alt ligner på  grisen, går ut og bruker nettsiden for det den er verdt, og slår et slag for vår egen stolthet.

Jeg må ærlig innrømme at hudfarge aldri har vært særlig interessant for min del, og jeg forstår jo naturligvis at nettgiganten sikter til andre ting ved ‘hvithet’ som anses for å være problematisk (ikke at dét gjør saken noe bedre), men det begynner nå å bli så klinkende klart at vi melaninfatigge skal holde kjeft og skamme oss over hvem vi er, at ett sted må grensa gå. Vi må ta til motmæle!

Ta rosa tilbake!
Pink is Precious! Pink Power! Pink prosperity! Proud to be Pink! Det er mange fengende paroler å promotere.

En utfordring er imidlertid at noen har kapret rosafargen før oss. Småjenter, f*ttehatter, kakeglasur og diverse blogsfærer er alle sterkt assosiert med fargen. Nazistene merket homofile fanger i konsentrasjonsleire med et rosa triangel, noe LGBTQ-bevegelsen gjorde sitt beste for å gjenerobre som et frihetssymbol på 70-tallet (Selv om enkelte retninger innen disse fremdeles bruker rosa for å identifisere seg, står imidlertid Regnbueflagget igjen som deres best kjente markør i dag).

Milliardindustrien Rosa Sløyfe som symboliserer brystkreft hos kvinner, er jo som navnet tilsier også rosa, men selv om vi tar valøren tilbake betyr det naturligvis ikke at vi må holde den helt for oss selv. Å stå side om side med brystkreftrammede kvinner er utelukkende positivt, tross at deres kampanje for lengst er kapret av pengemakten.

Frem til på 1940-tallet var rosa definert som en maskulin farge, siden mest som feminin. Fargen har altså rot i begge kjønn, og er således en ypperlig representasjon for hvem vi er.

Vis din styrke, vis din stolthet du rosa mann og kvinne; styr regien i historien som nå er så absurd at det hele mest fortoner seg som en dystopisk tragikomisk farse av en film. Skaper vi tilstrekkelig leven vil vi garantert få se Zuckerberg i rollen som som inspektør Clouseau.

Forhåndsbestill Oriana Fallacis bok her

Les også

Les også