Kunstbilde

Foto: Olav Bjørkum

Det hender man står på samme flekken i flere minutter. Fordi en rosa sky seiler forbi. Man står helt alene uten lyder rundt seg. I det fjerne to ferjer. Den rosa skyen beveger seg sakte over lerretet, spiller sitt eget spill. Den blir mer intens, skifter form, frigjør noen dotter, og skifter valør etter hvert som solen synker. Så løser den seg opp og blir borte i skumringen.

Dens liv på himmelen har vært noe annet enn den strålende solnedgangen den har speilet, og den kommer aldri igjen. Den har vært bare din. Når du frigjør deg og vandrer videre på stien, svever den fremdeles inne i hodet. Den rosa skyen er der som et svakt fargestenk også etter at du er kommet hjem og fjernsynet flimrer av noe du helst ikke vil se.

Les også

Les også