Tavle

Som barn på 80- og tidlig 90-tall var jeg skikkelig redd for kometnedslag. I dag skremmes jeg av klimafrykten barn indoktrineres med.

Det er ikke godt å være liten og skremt. Faktisk er det fryktelig jævlig. Hvordan jeg som 10 – 12 åring fikk det for meg at en komet en dag plutselig kunne dukke opp og knuse jordkloden, vet jeg ikke sikkert, men jeg mistenker at ‘Barnas Leksikon’ (Mini Media) hadde en finger med i spillet.

Frykten jeg følte var tidvis altoppslukende. Oppvokst i bygdas mørke, fjernt fra byens blendende belysning, var stjernehimmelen klar og synlig. Den hang som et truende lokk rett over hodet på meg; til tider var jeg så redd at jeg ikke turte så mye som å kaste et lite blikk opp mot Karlsvogna, der jeg tuslet alene hjem fra kameratbesøk eller korpsøving.

Jeg våget aldri fortelle noen om dette, dvs, jeg ville ikke, for jeg ønsket ikke at de skulle bli like redd som meg. Dagsrevyvignetten skar seg inn til beinet, jeg var sikker på at én dag, ville nyhetsoppleseren komme på skjermen og fortelle at nå er vi alle snart atter stjernestøv.

For dagens håpefulle har dødsdommen allerede blitt proklamert. Ikke bare av Dagsrevyen i all sin supre innpakning, men også lærere, foreldre og andre forbilder innprenter det dystre budskap opptil flere ganger daglig. Barnas Leksikon finnes nok i de færreste barns bokhyller, men internett er aldri langt unna:  – Jordkloden går under om ti år!

Jeg husker tilbake til de søvnløse netter, de irrasjonelle tankerekker og fryktens bitende smerte. Så tenker jeg på de små av i dag og vet at mange av dem har det på samme måten.

Hadde jeg fortalt de voksne om min redsel den gang, ville de klappet meg kjærlig på hodet og sagt at «Nei, ikke bekymre deg, dette går bra». Hos dagens voksne er det lite trøst å få.

Nåtidens unge går vitterlig en dyster framtid i møte, men ikke av de grunnene de blir fortalt. En generasjon med nervevrak skal møte morgendagens reelle utfordringer, hvordan kan dette gå bra? Når jeg stundom oppsøker barndomsheimen er stjernehimmelen like mektig som før. Av og til tar jeg meg i å tenke: – det hadde kanskje ikke vært så ille med et kometnedslag, likevel?

Les også

Les også