Kommentar

Odd Nerdrum Infant 1982

For du har skapt mine nyrer,
du har vevd meg i mors liv.
Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.
Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.
Knoklene mine var ikke skjult for deg
da jeg ble laget på hemmelig vis og vevd dypt i jorden.
Dine øyne så meg da jeg var et foster.
Alle dager er skrevet opp i din bok,
de fikk form før én av dem var kommet.
Dine tanker, Gud, er dyrebare for meg,
summen av dem er ufattelig!

Salme 139, 13–17

 

KrF har igjen satt abortloven på dagsorden. Årsaken er regjeringsforhandlinger og partiets kritiske holdning til abortlovens § 2c, den som gir kvinnen rett til å ta abort etter 12. uke dersom det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet.

Abortdebatten er vanskelig, ikke så mye fordi man er uenig om hva det dreier seg om, men fordi så få orker å være prinsippfaste og erkjenne hva argumentene som brukes, leder til. Dette gjelder ikke bare forsvarerne av abortloven, også KrF sliter med troverdigheten. Gang på gang sier partiet at det ikke er en generell debatt om abort de ønsker. De sa det da temaet var reservasjonsrett og når temaet er mulige utvidelser.

Men hvis man er mot abort er det av én grunn, og den er at det ufødte barnet oppfattes som et hvilket som helst annet barn. Med det som utgangspunkt bør det alltid være et mål å få til en abortdebatt, også for KrF.

Debatt om grensen for abort er imidlertid ikke ny, vi har hatt den før. I 2005, da NRK fortsatt hadde debattprogrammer med mening, var temaet en gang liberalisering av abortloven. Flere politikere gikk inn for å utvide grensen for selvbestemt abort til 16 uker, og temperaturen i studio var høy. NRK ga seerne mulighet til å sende inn tekstmeldinger med spørsmål til deltakerne i debatten, og det gjorde det hele ekstra spennende.

Jeg tenkte at denne gangen skulle jeg gripe muligheten til å stille et spørsmål jeg aldri hadde fått mulighet til tidligere. Jeg grep telefonen, skrev ned spørsmålet og sendte det til NRK. Sekunder etter så jeg programlederen kikke ned på skjermen foran seg. Han leste, rettet seg opp og stilte følgende spørsmål til den kvinnelige representanten fra SV: Hvorfor bare utvide grensen for selvbestemt abort til uke 16? Hvorfor ikke la grensen gå ved 9 måneder?

Representanten fra SV ble tydelig overrasket over spørsmålet, og svarte at det kunne vi prinsipielt sett gjøre, men at det ikke var temaet nå.

Det var ingen av deltakerne i debatten som tok opp hansken, men for undertegnede var det nok. Det ble en bekreftelse på hva jeg alltid hadde trodd: Når døden først blir et gode, er det ingen grenser for hva man kan akseptere.

Dagens aktuelle debatt handler om barn med Downs, hvordan ufødte barn med Downs systematisk blir abortert. Tilhengerne av abortloven vil imidlertid ikke høre på det, for dem handler det om kvinnens rett til å bestemme over egen kropp. Argumentene er de samme i dag som for over 40 år siden, ingen kan forklare hvordan det ufødte barnet er en del av morens kropp. Uansett bør tilhengerne være ærlige, de bør erkjenne at de ønsker muligheten til å abortere barn med Downs.

Forsvarere av abort blir sjelden presset på sin manglende konsistens. I forbindelse med høstens debatt var lege og professor ved UiO, Johanne Sundby, et yndet intervjuobjekt. Hun reagerte på de mange som pekte på at barn kan være i live ved senaborter, at det kan være mulig å redde barn så tidlig i svangerskapet.

Professor Sundby støttet en liberalisering av abortloven, og sa til Klassekampen:

Mange debattanter blander det å vise livstegn med levedyktighet. Ja, de får næring fra morkaka, de har hjertefunksjoner og organer på plass, men med en gang forbindelsen brytes utenfor mors mage, vil det dø. Fosteret kan sparke når det kommer ut, men det er ikke det samme som levedyktighet

Tenk litt over denne uttalelsen fra professoren. Jeg vet ikke hva professor Sundby tenker om sitt eget liv, men jeg vet at jeg aldri ville hatt mulighet til å overleve uten at noen så etter meg. Det gjelder faktisk alle nyfødte barn. Deres levedyktighet er alle et resultat av et annet menneske, for de fleste av dem deres egen mor. De er altså en del av morens kropp, også etter fødselen, og livets lengde vet ingen på forhånd.

Hva med eldre på sykehjem? Hvor mange av dem vil klare seg selv? Vi er alle avhengige av hverandre, og vi tar vare på hverandre. Det er det livet handler om; å leve i relasjon med sine medmennesker og Gud. Det er når disse forholdene fungerer vi får en human sivilisasjon. Med kristenretten var det nyfødte barn, kvinner og slaver som fikk beskyttelse, det er derfor grunn til å spørre om ikke abortdebatten er et symptom på noe mer.

For når argumentet om et barns avhengighet til sin egen mor, mors rett til å bestemme over «egen» kropp, blir avgjørende for å beholde dagens abortlov, har vi i prinsippet ingen grenser tilbake. Hvis vi ikke kan tåle at noen er avhengige av oss, men krever den fullstendige frihet, da blir vi, slik Niels Chr. Geelmuyden en gang sa, alle kassable.

Hvilket samfunn er vi blitt, når vi ikke beskytter de svakeste blant oss, når det å ta liv blir sett på som en bedre handling enn å verne det?

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok “Svindlere, svermere og sjarlataner” fra Document Forlag her!

Les også

Les også