Kultur

Spelet om Heilag Olav eller Stiklestadspelet som det også kalles, ble uroppført i 1954. Siden er det fremført årlig for til sammen hundretusenvis av norske og utenlandske besøkende. I tillegg til profesjonelle solister, sangere og musikere har det også medvirket hundrevis av amatører fra fjern og nær. Teksten ble skrevet av Olav Guldvåg (1885-1961) og musikken av Paul Okkenhaug (1908-1975).

Olav Guldvågs tekster er ennå ikke frie, så for hans vedkommende blir det med å sitere et vers fra Hærmannssong, den fjerde sangen i Stiklestadspelet. Der er noen linjer som jeg – og sikkert mange med meg – har sans for:

Stridsmann er eg og strid eg er,
eg strid for land og viv.
Lydrikefolk kan vi aldri bli,
då kvesser vi sverd og kniv.
Røten skjelv under føten
og åsane syng omkring.
Glade ride Noregs menn til Hildarting.

En del av Paul Okkenhaugs musikk kan publiseres her. Derfor omtaler jeg ham litt bredere og presenterer fire forholdsvis ukjente, men vakre sanger som ikke er knyttet til Stiklestadspelet.

Paul Okkenhaug vokste opp i Levanger og hadde sitt virke der. I tillegg til gårdbruker var han komponist, organist, kirkekorleder, pianist og lærer. Han etterlot seg orkesterverk, kammermusikk, klaverkomposisjoner og sanger. Med sin noe tradisjonsbundne musikkstil var han nok litt i utakt med dem som ville ha en «ny musikk» med et «moderne» og «internasjonalt» preg. Ikke desto mindre lever Stiklestadspelet i beste velgående og er stadig til glede for mange.

Sangene hans forteller mye om hva slags musikk Okkenhaug soknet til: Enkle og folkelige melodier med en duft av det nasjonale, det senromantiske og det impresjonistiske. Sågar impulser fra de gamle kirketoneartene kan spores. I Musikkens Verden (utg. 1963) får Okkenhaug spørsmål om hvilken musikalsk trosbekjennelse han har og svarer: Eg trur på rytmen – Eg trur på melodien – Eg trur på inspirasjonen.

Paul Okkenhaug: Eg veit ei lita gjente – Tekst: Georg Robert Schirmer

Georg Robert Schirmer (1845-1917) finner jeg ikke ut noe mer om enn at han visstnok bare har skrevet denne ene viseteksten. Til gjengjeld ble den allment kjent, og den forekommer i ulike dialektversjoner. Min generasjon, og sikkert senere også, synger den til en like velkjent folketone; men her er den altså tonesatt av Okkenhaug.

Eg veit ei lita gjente,
ja, eg kjenner a så vel,
eg veit ei lita gjente nord i skogen;
med raude kinner, augo blå,
med fine hender, føter små,
eg veit ei lita gjente nord i skogen.

Med blomstertjønna langt til skogs,
så langt, så langt til skogs,
der talatrosten syngje så om kvelden,
på setervollen sto
ei vene gjente glad og lo,
for trast austan tjønna der gjekk losen.

Og raud og rund gjekk sola
attom åsen ned i vest,
så myrkt, ja så myrkt det vart i skogen.
På setervollen ga
ei vene gjente burt sitt ja.
Eg hev ein liten kjærast nord i skogen.

(raude (av raud): rød / Med: ved / blomstertjønna: blomstertjernet, et tjern omgitt av mange blomster / talatrost: måltrost / trast: straks / austan: øst for / losen (av los): en jakthunds gjøing når den forfølger et vilt / attom: bakom / myrkt: mørkt)

Paul Okkenhaug: Til min Gyldenlak – Tekst: Henrik Wergeland

Henrik Wergeland (1808–1845) skrev dette vidunderlige diktet på sykeleiet da han lå for døden. Han, blomsterelskeren, henvender seg til en gyllenlakk som sto ved sengen. Tekstversjonen henter jeg fra Wergelands Samlede Skrifter, Bind 3 (1842-45).

Gyldenlak, før Du din Glands har tabt,
da er jeg Det hvoraf Alt er skabt;
ja før Du mister din Krones Guld,
da er jeg Muld.

Idet jeg raaber: med Vindvet op!
mit sidste Blik faar din Gyldentop.
Min Sjel dig kysser, idet forbi
den flyver fri.

Togange jeg kysser din søde Mund.
Dit er det første med Rettens Grund.
Det andet give du, Kjære husk,
min Rosenbusk!

Udsprungen faaer jeg den ei at see;
thi bring mig Hilsen, naar det vil skee;
og siig, jeg ønsker, at paa min Grav
den blomstrer af.

Ja siig, jeg ønsker, at paa mit Bryst
den Rose laa, du fra mig har kyst;

og, Gyldenlak, vær i Dødens Huus
dens Brudeblus!

(Gyldenlak: Stor blomst av korsblomstfamilien med fire gule kronblad; de kan oppleves å glinse som lakk. / raaber: roper / Vindvet: vinduet / Gyldentop: gyllen blomsterkrone (poet.) / give: imperativ, «skal/må du gi (til)» )

Paul Okkenhaug: Herrens Moder – Tekst: Edvard Brandes EIR

Carl Edvard Cohen Brandes (1847–1931) var en dansk politiker, kritiker, forfatter og kulturpersonlighet; bror til Georg Brandes.

Herrens Moder, høie, milde,
evigt rene Uskyldskilde,
før mig bort fra Synd og Våde,
lad mig signes av din Nåde.
Se, jeg ængstes! Hør, jeg græder!
Du, kun du kan Tåren stille.
Roser spirer, hvor du træder,
Himmeldronning, høie, milde.

(Våde: sorg, trengsel, nød)

Paul Okkenhaug: Voggevise – Tekst: Sigrunn Okkenhaug

Sigrun Okkenhaug (1889-1939) er mor til komponisten. Hun var en produktiv skribent og huskes kanskje først og fremst som barnebokforfatter. Men hun skrev også romaner og flere skuespill. Hun er en av de første som skrev kvinne- og barnelitteratur på nynorsk.

Sov du, guten min, eg skal syngja
draumane gode i hugen din inn.
Sorg og sut skal deg ikkje tyngja,
sov no og drøym, du guten min.

Sov du, guten min, eg skal bede
englane ljose sjå til deg inn
kjem dei til deg med kvar si glede
Sov no og drøym, du guten min.

Kjem so ein med den hesten blanke,
då får du ride i gullslottet inn;
fort det går som den snøgge tanke,
sov no og drøym, du guten min.

Der det blømer så fagre blomar,
der kan du plukke full famnen din.
Englesongen ikring deg ljomar.
Sov no og drøym, du guten min.

Sov du, guten min, eg skal kyssa
tårone vekk frå ditt vesle kinn.
Sov og drøyme, eg skal byssa
veslegut i sømnen inn.

(bysse: få et barn til å sove ved å nynne for det)

*****

Les også

Les også