Kunstbilde

Bernard Foucquet den eldre (1639-1731).

Montasjen er utført etter Holger Ellgårds fotografier, Wikimedia Commons.

Stockholms slott ble påbegynt 1697, tatt i bruk 1754, men fullført først (interiørene) på 1770-tallet. Hovedarkitekt var Nicodemus Tessin den yngre (1654-1728).

Bernard (også kjent som Jacques) Foucquets skulpturer må ha vært ferdige som gipsmodeller før kunstneren forlot Sverige i 1711 for å slå seg ned i Frankrike. De var opprinnelig ikke ment å stilles opp der de nå står. Det virker som om kunstnerens hensikt var at figurene skulle kunne betraktes fra alle kanter, ikke bare frontaspektet. Motivene – mytologiske bortførelser av gudinner og andre kvinner – er, fra venstre mot høyre, vindguden Boreas og Oritya, Romulus og Hersilia (sabinerinnenes rov etter Livius), Pluto og Proserpina (Hades og Persefone i gresk mytologi) og Paris og Helena (påskuddet for trojanerkrigen)

Gipsfigurer tåler vær og vind temmelig dårlig, og Tessin stilte dem opp innendørs, i det som kalles Karl den elftes galleri. . Der ble gipsfigurene stående, inntil kong Karl Johan i 1818 befalte at de skulle fjernes – og de ble overlatt til å forfalle i et magasin. Nisjene på fasaden ble stående tomme, inntil kong Oscar II, etter forslag av överintendent Böttiger, gikk med på å fylle dem med Fouquets skulpturer. Gipsfigurene ble restaurert av Sven Scholander, støpt i bronse av Otto Meyer, og i 1897 var figurene på sine plasser i nisjene. Og der har de inntil nylig fått stå i fred uten at noen har mukket. Men nå har vi fått en annen situasjon – noen mener at det er uhørt at mytologiske figurer tar seg til rette uten å spørre om lov først. Absolutt ikke PK, må vite.

Som man kan forvente, er de journalistiske bidrag i svensk presse sterkt preget av omtrentligheter og overfladiskhet hva angår figurenes historie. Men en rimelig god fremstilling av skulpturene og deres historie, deriblant mytene som ligger til grunn, finnes her (Den eneste unøyaktighet jeg kan se der, er at underverdenes vaktbikkje Kerberos, som er inkludert i Pluto og Proserpina, etter mytene skal ha hatt hele tre hoder, og ikke bare to).

Vi avrunder med litt omtrent samtidig svensk musikk – Johan Helmich Romans (1694-1758) fiolinkonsert i f-moll, solist er Elisabeth Wallfisch med Orchestra of the Age of Enlightenment. Dirigent og cembalist er Anthony Halstead. (Illustrasjonsbildet er muligens fy fy for enkelte, og burde nok ha vært sladdet).

Les også

Les også