Kultur

Bildet: Markedsscene 1917

I Blomqvist Kunsthandel er det for tiden en bred mønstring av Aksel Waldemar Johannessens bilder. Det er sikkert ikke mange som forbinder noe med navnet, ikke i dag og heller ikke i den tiden han levde. Han ble født i 1880 og døde i 1922, så det ble ikke noen lang karriere på kunstens område. Heller ikke hadde han noen utstilling mens han levde, det var først året etter hans død at det ble laget en mønstring som viste at han hadde noe å fare med. Der- etter gikk han i glemmeboken.

På 90-tallet ble han gjenoppdaget av kunstsamleren Haakon Mehren, som ved en tilfeldighet fikk se en stabel malerier av Johannessen på en låve i Bærum. Kunstsamleren fikk teften av noe stort, nærmest et glemt malergeni, og har i ettertid gjort en formidabel innsats for å samle flere bilder og mønstret materialet i inn og utland for å rehabilitere kunstneren og gi ham en selvsagt plass i norsk kunsthistorie.

I så henseende har Haakon Mehren gjort en respektabel innsats, og nå ønsker han å donere hele samlingen til Oslo Kommune. Mehren har gjort mye for å lete opp og utvide samlingen. Det er han som har vært pådriver for å få kunstnerens arbeider utstilt. I 1992 fikk han rekonstruert Johannessens utstilling fra 1922, i de samme lokalene som den gang, nemlig i Blomqvists Kunsthandel. Samtidig med den rekonstruerte utstillingen ble det også utgitt en bok på Gyldendal forlag: «Aksel Waldemar Johannessens. Vår glemte maler».

Vår 1918-20

I årene etter og frem til den pågående utstillingen hos Blomqvist har Haakon Mehren fortsatt sitt strev med å formidle og synliggjøre den glemte malers kunstneriske betydning og verdi. I årevis har han også blitt motarbeidet av det kunstfaglige establishment, særlig fra Nasjonalgalleriets ledelse. Fra det hold har man ikke hatt mye positivt å si om Aksel Waldemar Johannessens kunst. Med så mye medvind som Mehren etter hvert har fått for sin rehabilitering av kunstneren Johannessen, også fra faglig hold, så kan det synes som om Nasjonalgalleriet har hatt helt andre motiver enn de rent kunstfaglige for å neglisjere og ekskludere den glemte maleren fra norsk kunsthistorie.

Hvilke motiver Nasjonalgalleriet har hatt, kan man bare spekulere over. Der kommer man ingen vei. Det eneste man kan gjøre er å se og vurdere det utstilte billedmaterialet, noe jeg gjorde ved utstillingen i 1992 og nå ved gjensyn av den pågående mønstringen. Inntrykket av at man her står overfor en høyst umoden kunstner er ikke til å komme bort fra. Av den grunn er det også vanskelig å bestemme hvor kunstnerisk begavet han var. Han er i allefall ikke noe malergeni, som enkelte påstår, nærmest på linje med Edvard Munch.

Mann med kålhoder 1918

Gransker man maleriene så ser man umiddelbart at kunstneren har et problematisk forhold til både formen og fargen. Han er mye mer presis og formsikker i sine tegninger og sin grafikk, for her opererer han utelukkende i sort/hvitt. Når han maler og bruker farge blir han usikker og famlende. Da strever han med å utnytte fargenes form- og romskapende virkninger, hvilket gang på gang resulterer i at motivets koloristiske helhetskarakter bryter sammen. Enkle fargeelementer på en kropp, eller i et interiør, trekker i hver sin romlige retning og skaper uorden i motivets komposisjon.

Et annet aspekt ved fargebruken er at kunstneren presser fargens intensitet og styrke så langt at den ikke spiller på lag med bildets koloristiske helhet, men blir stående som et hissig fargeuttrykk uten kontakt med de øvrige fargene. Man kan kanskje si at dette er et ekspresjonistisk grep, men det er helbom. For her dreier det seg om en kunstner som ikke har lært noe om fargens kompleksitet og uttrykkskvaliteter. Ta en kikk på Munchs malerier og se hvordan han håndterer fargen. Den er alltid raffinert samordnet med bildets helhetskoloritt. Ja, selv når han presser fargen over i det hissige, selv da faller den på plass i en helhetlig koloritt.

Med tanke på motivkretsen, på skildringen av fattigfolk og traurige arbeidere, så er det noe teatralsk og overeksponert i uttrykket, både på formens og fargens nivå. Enkelte bilder tenderer også mot det banale og parodiske. Det er tydelig at kunstneren ikke har hatt noe godt liv, alkoholisme og fattigdom har han kjent på kroppen, og de bildene han malte fikk ingen se, bortsett fra nære venner. I sitt korte liv fikk han da heller ikke noen offentlig anerkjennelse eller profesjonell vurdering av sitt kunstneriske arbeid. Det er synd. Da kunne han gått videre og vist hva han dugde til. De bildene han etterlot seg er avgjort ikke mesterverker, de mangler alt for mye av kunstnerisk erfaring og innsikt.

 

Blomqvist Kunsthandel:
Aksel Waldemar Johannessen, malerier
Varer fra 10 – 27 august 2017

Les også

Les også