Sakset/Fra hofta

Andrew A. Michta. Stillbilde: YouTube (utsnitt).

 

Den underliggende årsaken til den jihadistiske terror­bølgen i Europa er fremfor alt den ulykk­salige kombinasjonen av radikal islam og de nå permanent adskilte, voksende enklavene av migranter som har bygget rede i de vestlige landene. Slik lyder en nøktern analyse av stats­viteren Andrew A. Michta i The American Interest i kjølvannet av den senere tidens angrep.

Fenomenet med etniske og kulturelle enklaver er som kjent ikke noe nytt, forklarer Michta, men med tiden og den ubønn­hørlige demo­grafiske utviklingen har diasporaenes virkemåte endret seg full­stendig. Den sentrale observasjonen er at de på samme tid er blitt både større, mer konsolidert og mer adskilt fra verts­samfunnet.

En gang fungerte de som mellom­stasjoner, skriver artikkel­forfatteren. I dag er de endestasjoner. Generasjon nummer to ble ikke sittende fast i foreldrenes kultur, men lot seg absorbere i stor­samfunnet. Men uten at det er i nærheten av ha blitt erkjent, er denne sosiale dynamikken nå nesten borte. Tilværelsen i diasporaen ledsages ikke lenger av noen prosess for mental overgang fra ens opphavs­land til verts­landet:

In contrast, today’s suspended communities freeze the immigration process part way, demanding only a partial uprooting from the original culture and marginal acculturation into the host society.

Det dannes altså i praksis permanente, fremmede kolonier. Resultatet er katastrofalt for det nasjonale samholdet:

To put it differently, migrants arriving in Europe today are not confronted with the urgency to acculturate in order to survive and thrive. Rather, they can opt to anchor themselves in a relatively insular ethnic or religious diaspora and remain there for generations.

Til forskjell fra tidligere er det i dag mulig å tilbringe omtrent hele til­værelsen i enklaven. Nesten alle menneskelige relasjoner finner sted mellom enklavenes medlemmer, og man tilegner seg ikke mer av verts­landets språk og kultur enn det som er streng nødvendig for daglige gjøremål og kontakt med myndig­hetene.

For Europas vedkommende går det ikke an å la være å se denne destruktive utviklingen i lys av folke­vandringen, mener Michta. Det er mer enn seksti millioner mennesker i «transitt» mellom land. Mange av dem vil til Europa, men Europa er ikke i stand til å absorbere dem.

Vår verdensdel betaler en høy pris for fortidens synder – som langt på vei fortsatt er nåtidens. Vi har nedvurdert oss selv og forherliget alt annet:

The emergence of these enclaves, reinforced by elite policies of multiculturalism, group identity politics, and the deconstruction of Western heritage, has contributed to the fracturing of Western European nations and has weakened the overall sense of mutual responsibility for one’s fellow citizens. Debates over how to deal with immigration have featured paeans to multiculturalism, multi-ethnicity, and nearly absolute tolerance of non-native cultures.

Balkaniseringen svekker de sosiale båndene, og den gjensidige fremmed­gjøringen øker. Men erkjennelsen går ikke i takt med utviklingen:

Europe has yet to come to grips with the consequences of accepting millions of immigrants without a policy in place to ensure that they become not just fully integrated in society, but engaged citizens of their adopted nations.

Dette fraværet av erkjennelse gjør Michtas anbefalinger til den rene utopi:

The magnitude of current global mass migration makes it imperative for European governments to craft new immigration policies that will dismantle suspended communities and integrate them into the larger society.

Well, good luck with that. Hvem har noen gang lyktes i å bryte opp eller demontere samfunn som har formet seg spontant gjennom et halvt århundre, med alminnelige politiske virke­midler? Og hvem tror at Europas politiske elite – som ingen knapt ville gitt ansvaret for en pølsebu – sitter med trylle­formelen?

Saken er at Europa delvis er irreversibelt ødelagt. De delene av Europa som fremdeles fungerer, tross alt de aller fleste, har ikke den vitaliteten eller selv­hevdende evnen som er nødvendig for å europeisere de fremmede koloniene. De klarer knapt å gjøre egne barn til europeere, så hvordan skulle de klare det med noen andres?

Det er ikke stort annet å gjøre enn å innse at gjort er gjort, og spist er spist, gjøre det man kan for å hegne om statenes intakte territorier, begrense skade­virkningene av de tapte territoriene, og fremfor alt sikre at disse sist­nevnte ikke får påfyll av flere mennesker.

 

The American Interest