Nytt

Den britiske journalisten Katie Hopkins har vært på reportasje i Sverige. Hun er sjokkert: «Jeg kan ikke fatte at dette er Sverige i det 21. århundre».

Hun beskriver volden, voldtektene, håndgranatene, kvinners frykt for å gå ut og svenske mediers dekkoperasjon.

«I am in utter disbelief that this is Sweden in the 21st century, a country idolised for its ultra-advanced ideals.»

Hopkins er en av Daily Mails mest kjente profiler. Her skriver hun kommentarer, men hun reiser også ofte ut på reportasje for med egne øyne å se og oppleve hva som skjer.

Hun skriver at hun ikke kom på grunn av opptøyene, og heller ikke på grunn av Trumps utspill. Hun reiste fordi hun hadde fått gjentatte oppfordringer fra svenske kvinner og menn:

Swedish women reaching out by email, by letter, to quietly show me what has become of their country.

Dads writing that they were worried for their daughters, tweeting that Sweden is not the place people imagine it to be, that young girls are scared to go out at night.

A news feed filled with reports of the rape and assault of Sweden’s young women, some inexplicably streamed live on Facebook by the gang as they attacked.

Other reports filed quietly away in a box marked unmentionable: the rape of a 14-year-old child by an ‘unaccompanied minor’ immigrant who later bragged he was 45.

Trump tente gnisten

Trump tente gnisten med sin kommentar om Sverige, men det hadde ikke blitt noen brann om ikke situasjonen i landet var svært brennbar:

He provided the touch-paper to the explosive mixture of thousands of bored young migrants who were born into fighting and have brought the battle with them.

Fuelled by the oxygen of publicity, they performed here last week in Rinkeby, nicknamed ‘Little Mogadishu’: looting, rioting, burning out cars.

I sin reportasje intervjuer hun flere kvinner som forteller at de ikke lengre våger å gå ut alene på grunn av den omfattende kriminaliteten og voldtektene.

Katie Hopkins i radiostudio. Foto: Youtube

Det beste med å reise på reportasje er at man treffer virkelig mennesker. Man får et usminket bilde av virkeligheten til menneskene som opplever den. Som lever den. Hver dag.

I motsetning til de mediale og politiske elitene i sine velordnede, hvite enklaver hvor de knapt noen gang får føle konsekvensene av sine egne ideer, sin egen politikk.

Skremt til taushet – av svenske kvinner..

En av kvinnene hun treffer, «Lucy», tør ikke stå fram med navn – og det er ikke på grunn av de innvandrede mennene:

She doesn’t want her picture to be seen now. Not in case the migrants attack again, but because the feminists will come after her and hound her as a racist for speaking out. The migrant men scare her. But it is Swedish women who have silenced her.

Innvandrermennene skremmer henne. Men det er de svenske kvinnene som har stoppet kjeften på henne.

Hvilken attest til Sveriges feminister, til Sveriges «feminist-regjering».

Lucy bor nær et kjøpesenter hvor innvandrermenn samler seg. Hun gruer seg hver gang hun skal på jobb – og hjem igjen.

Under the bridge near her flat a gang of men gathers. All day and night. They have easy access to her up a stairwell. Like little billy goat gruff, she runs across, carrying her safety spray. Scared.

She knows the latest rape cases by heart, quotes them to me, the words tumbling out, a long line of horrible happenings. She is waiting for her turn to be added to the list.

Hun kan ikke fortelle det til mammaen sin – vil ikke at hun skal bli bekymret.

Her apartment was broken into last week in the middle of the day. The burglars took her laptop and her car keys, and later her car. The police told her they were too busy to come.

Kriminaliteten rammer «de vantro»

Hopkins avtaler treff med en gjeng kvinner av forskjellig nasjonalitet og religion. Hun undrer hvor de er om kveldene – hvorfor de ikke kan gå ut? I et land som priser seg selv som en forkjemper for kvinners rettigheter?

One lady explained: there is a strange moral code here in Rinkeby. You are much more exposed to crime if you are not a Muslim. These boys think they can take everything from a woman who is not wearing a hijab or at least covers her hair.

(…)

But one thing they all agree on is that they do not go out. They do not go out because they are scared — Muslim, Christian, young and old alike.

Just like Swedish Lucy, trapped in her home by fear.

«F*ck off, you white woman..»

Hopkins vandrer rundt i forstedene og ender opp i Rinkeby, hvor opptøyene raste for kort tid siden. Hun merker en foruroligende stillhet, og lurer på hva det er som føles så merkelig:

And realised it was that I was the only woman in the place. Everyone else was young, African and male. Speaking Arabic. Hanging about, utterly without purpose.

Hun konfronterer en gruppe unge afrikanske menn som står og henger. Mammaen i henne blir sint: Hva er vitsen? Hva er meningen med å henge rundt?

Hun får svar på tiltale:

‘F*ck off, you white woman whore, go suck your mum,’ they replied, and proceeded to demonstrate what they did to their ‘little white girlfriends’.

Bomber og granater

Hopkins kommer til Kista utenfor Stockholm like etter at det blir funnet en skarp håndgranat utenfor politistasjonen. En mann skades av en granat i Malmö.

Krigssone Malmö: Mann skadet i granatangrep

Within twelve hours of my landing in Sweden, an asylum centre was burned down, arson suspected; a hand grenade was planted in a bin, either for the police or the mosque; and another hand grenade exploding, injuring one in Malmö.

Whether this noisy stuff matters or not is open to debate. I’d argue this is madness. I am in utter disbelief that this is Sweden in the 21st century, a country idolised for its ultra-advanced ideals.

Hun kommer i snakk med en kameramann fra SVT som ikke forstår hvorfor hun vil «politisere» saken, hvorfor kan hun ikke bare se det som at noen har lagt en håndgranat i en søppelkorg?

«I looked at him and wondered which one of us was mad.»

 

Daily Mail: Where females fear to tread: KATIE HOPKINS reports from Sweden, the Scandi-lib paradise where terrified women have vanished from the streets and a conspiracy of silence and self-censorship on immigration buries the truth