brexit.farage.boris

Alle som beskjeftiger seg med “innvandringsdebatten” vet at mange er så opprørt over det som skjer at de mener politikerne må være forrædere eller svikere. De som er så direkte i sin form risikerer å havne i kategorien hatespeech og det kan i våre dager bety at man settes til observasjon.

Derfor er det ekstra interessant at medienes og Arbeiderpartiets kritikk mot FrP generelt og Sylvi Listhaug spesielt, beveget seg i samme retning. De var enige om at FrP og Listhaug satte hensynet til partiet høyere enn hensynet til nasjonen. Ved første øyekast høres ikke det så alvorlig ut. Det er først når man ser anklagen på bakgrunn av den vedvarende uthengning av FrP som et annerledes parti at det får undertoner av samme svikeranklage.

FrP er mot det nye Norge, det representerer bare “rest-Norge” som er mer opptatt av sin hvite hud og sin hvite tradisjon enn å åpne armene i et omfavnende velkommen. Sylvi Listhaug går ikke i Oslo Gay Pride- tog.

ANNONSE

Det som gjør kritikken til noe annet enn vanlig politisk kiv og strid er elementet av umoral for ikke å si ondskap. FrP vil ikke det beste, det vil ikke ha omforente løsninger, slik de andre vil, det kjører sitt eget løp. Så hvordan kjære Erna kan du bli sittende i regjering med et slikt parti?

Svaret er at heller ikke Erna er på Sylvis side. Nasjonen er delt i to, liksom Storbritannia, liksom Frankrike, Nederland, Tyskland, Danmark, Sverige – you name it. På den ene siden står den politisk korrekte elite som med en blanding av økonomisk grenseløshet og politisk utopi ønsker å realisere et nytt samfunn. Representantene for det gamle samfunn er sand i maskineriet.

Etter at britene stemte nei ser vi at denne eliten er grepet av panikk. Den har fått seg et sjokk. Fredag fikk den et nytt sjokk, da ble presidentvalget i Østerrike annulert. Det brer seg en stemning av at grunnen gynger under føttene på dem.

Innebygd ubalanse

I ethvert demokrati som fortjener navnet, skal særlige pressen sørge for at alle parter får en fair behandling. Den ene skal ikke sitte med all moralen på sin side. Men det er de politisk korrekte gjør. Ikke bare har de rett til å dømme levende og døde. De er selv hevet over kritikk.

I det øyeblikket folket reiser hodet trer et veritabelt maskineri i funksjon: Eksperter, politikere, journalister og kommentatorer snakker bare med hverandre.

Generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland, er en slags norsk utgave av Jean-Claude Juncker, i den forstand at ingenting synes å endre hans oppfatning. Når noe uventet inntreffer kan forklaringen bare være ondskap hos Brexit-lederne. Jagland er gammel sosialist, og sammensvergelsene sitter i ryggmargen. Tittelen på kronikken i Aftenposten antyder behovet for oppdragelse, og Jagland/Juncker står klar: Ingen skal kunne skape sine egne “fakta”, uavhengig av hva som er fakta. 

Jeg har vært i parlamentet i London utallige ganger, og på offisiell høring i spesialkomiteen i Underhuset som håndterer dette. Spørsmålene og oppfatningene jeg hørte, sjokkerte meg.

Først og fremst fordi deler av parlamentet hadde lukket seg inne i sin egen verden. Nei, forresten, ikke i sin verden, men i tabloidpressens verden – en verden av forvrengninger og usannheter.

Martin Fletcher – tidligere redaktør av The Times – beskriver dette i en artikkel i The New York Times. «Britiske aviser har tilbudt det britiske folk en endeløs strøm av ensidige, villedende og direkte falske historier om europeisk politikk.»

Deler av det britiske parlament lever i sin egen verden! Stillingen som generalsekretær må ha gått til hodet på Jagland.

Det handler om polilitikk, selvsagt, men Jagland vrir det til moral, og han kvier seg ikke for å være like utelatende og villedende som han klandrer eu-skeptikerne for å være.

Det er et stenk av parykk og pudder over Jagland. Han er et ufrivilllig komisk eksempel på l’ancien regime, som har ingenting forstått og ingenting lært.

Når man leser Jaglands fremstilling av avisene og Boris Johnson lurer man på om Jagland har vært i London overhodet.

Boris Johnson startet det hele i The Times som journalist, men ble sparket fordi han hadde forfalsket et sitat.

Men tabloidavisene The Telegraph, The Sun og andre tok over stafettpinnen fordi de oppdaget at Johnsons historier solgte. The Guardian og The Times har vært edruelige, men med små opplag sammenlignet med tabloidene.

Les biografien til Johnson på wikipedia. Det er om et menneske fra en verden som Jagland neppe forstår: klassiske språk fra Balliol College, flytting frem og tilbake mellom den gamle og den nye verden, en kunstnerisk mor og en far som hadde en tyrkisk bestefar. Johnson er en spesiell person og ikke bare i positiv betydning. Det er er riktig at han tilla sin gudfar Charles Lucas et sitat som ikke stemte, Men temaet gjaldt utgravinger av gravmælet til Edward II, og hadde ikke noe med politikk å gjøre. Det var likevel nok til at han fikk sparken. Men Johnson gikk derfra til Telegraph, som Jagland feilaktig kaller en tabloid. Telegraph er en kvalitetsavis som det ikke finnes make til i Norge. Kanskje det er derfor Jagland ikke forstår den?

Johnson secured employment on the leader writing desk of The Daily Telegraph, having known its editor, Max Hastings, through his OU presidency.[73] His articles were designed to appeal to the newspaper’s conservative, middle-class and middle-aged ‘Middle England‘ readership,[74] and were known for their unique literary style, replete with old-fashioned words and phrases, and for regularly referring to the readership as “my friends”.[75] In spring 1989, Johnson was appointed to the newspaper’s Brussels bureau to report on the European Commission.[76] A strong critic of Commission President Jacques Delors, he established himself as one of the few Eurosceptic journalists in the city.[77]Many of his fellow journalists based in the city were critical of his articles, opining that they often contained untruths designed to discredit the Commission,[78] with The Guardians John Palmer stating that “as a journalist he is thoroughly irresponsible, making up stories.”[79]

Johnson tilkjennes noe av æren for at eu-skepsisen våknet og ble et stridstema innen det konservative partiet og førte til opprettelsen av UKIP. Johnsen var en av lederne av Leave-kampanjen, men hans innflytelse går altså mye lenger tilbake. Kanskje det er grunnen til at Jagland omtaler ham med slik forakt? Folk som Gro Harlem Brundtland, Jacques Delors, John Major og Merkel er helt uten humor og distanse til seg selv. De introduserte den spesielle politiske diskursen som gjør motstanderne til onde og undergravere av fellesskapet. Når de får Facebook og Google med på laget blir de farlige for demokratiet.

Johnson tilskrives noe av æren for at eu-skepsis gikk fra å være noe som fantes på ytterste venstre fløy til å bli noe som det nye høyre gjorde til sin sak. Det finnes det neppe noen tilgivelse for hos Jagland og Juncker.

Johnson biographer Andrew Gimson believed that these articles made Johnson “one of [Euroscepticism’s] most famous exponents”,[66] while according to Purnell, he helped to make Euroscepticism “an attractive and emotionally resonant cause for the Right”, whereas previously it had been associated with leftist politicians in Britain.[80]Johnson’s articles established him as the favourite journalist of the Conservative Prime Minister Margaret Thatcher,[81] although Thatcher’s successor John Major was annoyed by Johnson and spent much time attempting to refute his claims.[82] Johnson’s articles exacerbated tensions between the Eurosceptic and Europhile factions of the Conservative Party, and it was these tensions which were widely viewed as a contributing factor to the party’s failure in the 1997 general election; as a result Johnson earned the mistrust of many party members.[83] His writings were also a key influence on the emergence of the right-wing Eurosceptic UK Independence Party (UKIP) in the early 1990s.[80]

Mad dogs

Johnson representerer et Storbritannia av eksentrikere, av mad dogs & Englishmen, som er et pust av frisk luft mot synet av kjedelige tyske politikere. Men ikke alle trekk er like tiltalende.

Scandal erupted in June 1995 when a recording of a 1990 telephone conversation between Johnson and his friend, businessman Darius Guppy, was made public.[102] In the conversation, Guppy revealed that his criminal activities were being investigated by News of the World journalist Stuart Collier, and he asked Johnson to provide him with Collier’s private address, seeking to have him beaten up. Johnson agreed to supply the information although expressed concern that he would be associated with the attack.[102] Responding to critics, Johnson insisted that he had never given the information to Guppy; Hastings reprimanded Johnson’s behaviour but did not sack him.[102]

Hva skal man si om Jaglands fremstilling av britisk presse og Telegraph i særdeleshet?

Jeg er blitt intervjuet av disse avisene flere ganger. Jeg la merke til et fenomen: Når jeg sa noe som ikke passet inn i deres eget bilde, la journalisten ned blyanten. De mente tydeligvis at leserne ikke hadde krav på fakta, nyanser og motforestillinger.

Jeg har også lagt merke til en annen ting.

Disse avisene har liten ekspertise, oppsøker sjelden kunnskap, er aldri til stede for å få impulser.

Jeg har aldri sett The Telegraph i Strasbourg, som er hjemmet til Den europeiske Menneskerettighetskonvensjonen og Domstolen. Men man har skråsikre oppfatninger.

Arkitekten bak det norske hus ser samme tendens i norsk presse: Skråsikkerheten er omvendt proporsjonal med kunnskapen.

Det er selve Opplysningsprosjektet som er på hell!

Mye tyder på at vi er på vei bort fra det som har båret europeisk politikk, kultur og vitenskap, nemlig opplysningstidens idealer. Alle skulle eie sin egen mening (den frie meningsdannelsen og kritikken var drivkraften i samfunnsutviklingen). Men ingen skulle kunne skape sine egne «fakta», uavhengig av hva som er fakta.

Dette er blitt en av EU-tilhengernes kjepphester: Nei-siden skapte fakta, og det skal ikke være lov. Her aner vi en ny “lov”.

Dette blir som da sosialismen forkledte sin ideologi som “vitenskapelig sosialisme”. Den var ikke som andre ideologier. Dette har sosialismen forsøkt å fremstå som helt siden Marx. Moralisme og monpol på forståelse av historiens mål og mening ga dem en rett som sto over alle andres.

Men ideologien savner kraft og spenst, og ikke minst: tilhengere. Den tiltrekker ikke.

Hva Jagland og Juncker mangler i oppslutning vil de kompensere med lover og regler. Det kan nok holde skuta flytende en stund til, men den tar inn vann og det er få til å bemanne pumpene.

 

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629