Tavle

Francesca Borri, den uredde italienske journalisten som var alene freelancer i Aleppo, skriver fra den tyrkiske byen Urfa om hvordan frykten for å bli kidnappet av jihadister lammer hjeleparbeiderne.

Det er ikke de på bakken som er mest redde. Det er hovedkontorene i London. Det er de som foretar sikkerhetsvurderingene, og som regel er svaret nei. De tar ingen sjanser. Heller ikke i Tyrkia.

Hun skulle møte en tysker på en cafe i Urfa. Men svaret fra London var njet. Det var for farlig.

Mannen holder ellers til i Istanbul. Derfra skal han hjelpe syriske flyktninger. Men han har aldri vært i Syria, aldri i en flyktningleir. Helpearbeiderne sitter inne på sine kontorer. Det gjør at de fører merkelige tilværelser.

Except that then they all live on their own, all together all the time, and the only natives they are in touch with are taxi drivers.

Hjelparbeiderne tilbringer mye tid på facebook. Det er deres hovedinformasjonskilde. De kaller det å være ute i felt.

Their main source of information is Facebook.

They tell you: I’m on the field, as if they were in the jungle. Outside Europe, for them everything is field. It’s wild. Even if they are calling from Urfa’s Hilton Hotel.

De vestlige forsøker å ligge lavt, ikke bli lagt merke til, men det er latterlig i en by der alle kjenner hverandre. En utlending blir øyeblikkelig identifisert.

As if it were possible not to be noticed, in such a society, where they all know each other, they all are cousins – and actually, we are even dressed all the same: North Face from head to toe.

Hvilket gjør besattheten av sikkerhet noe meningsløs.

We have this idea of security as walls and barriers. But security comes from the opposite choice: integration. To be part of the society you are a guest of, with sensitivity and curiosity. With respect. Strangers, but not strange.

Her stikker venstresiden av Borri frem. Det kunne vært fristende å overført denne innsikten på utviklingen i Europa. Hvordan er det med integrasjonen av fremmede her? Praktiserer de Borris oppskrift, eller er også den «blending in» som hun foreskriver noe vestlige har funnet på?

Hun foretar et tankeeksperiment; tenk om det var Italia som var ødelagt av krig og folk fra arabiske land som kom med lommene fulle av penger for å hjelpe, men ikke gadd å sette seg inn i de mest elementære ting om samfunnet de kom til.

Eksperimentet svikter. Det er litt for mange fakta her som rimer dårlig med dagens virkelighet.

Borri er likevel en god journalist. Hun bemerker at NGO’ene ikke samarbeider. De konkurrerer og vokter sjalu sine revirer. De andre må vite minst mulig.

Slikt blir det heller ikke bra hjelpearbeid ut av.

http://www.ilfattoquotidiano.it/2015/01/26/urfa-photo-2/1371234/

 

Les også

-
-
-
-
-
-