Kommentar

Interessant omtale av ny bok av historiker Lars Borgersrud i Aftenposten om de mange norske offiserene i 1940 som sviktet. Mange hadde sympatier med NS og liten forsvarsvilje. Det er nok mye i dette og Borgersrud har angivelig en del nytt stoff. Borgersrud er likevel tidligere kritisert for å være for ensidig i sin analyse av  det norske offiserskorpset før og under krigen. Han har ment offiserene konspirerte og undergravde forsvaret innenfra. Vel dette er stoff han gjerne må undersøke, men det har funnet lite støtte ellers i historikermijøene. Selv ikke hos radikaleren Hans Fredrik Dahl. Et hovedpoeng er at Borgersrud er monoman. En må se helheten.

For «… offiserene sviktet», vel, men til forskjell fra hvem?

Og etter krigen måtte få av offiserene «svare for sin manglende vilje til å slåss i april og mai 1940» står det. Riktig igjen, men etter Kongens nei, Administrasjonsrådets «pragmatisme», og riksrådsforhandlingenes konstitusjonelle fanteri , og jeg vet ikke hva … Forsvarsordningen av 1933 og regjeringens latterlig sene og impotente respons på den tyske invasjonen 8.-9. april … etter alt dette er det vel knapt noen i den norske eliten som IKKE viste manglende vilje til å slåss.

Nå har vi nettopp hatt en runde med «politiet som sviktet» i jødeaksjonen, og Marte Michelets helt urimelige påstand om at også Motstandsbevegelsen sviktet jødene; og nå er det igjen offiserene. Kan vi snart bli enige om at Norge sviktet? Og skulle man finne noen som ikke sviktet – og noen var det – så er det større sjanse for at man finner disse nettopp i motstandsbevegelsen og i det norske forsvaret. Og en vil finne at svikten først og fremst var å finne i den norske eliten – de norske statsbærende institusjonene – i tillegg til næringsliv, organisasjonsliv og presse.

Hele balletten av organisasjoner hadde som kjent et opprop i Aftenposten den 11 april  som henstilte på det sterkeste til folk om å «avholde seg fra enhver videre sabotasje – eller hver ødeleggelseshandling av hvad art nevnes kan…» Underskrivende organisasjoner og samfunsstøtter fylte kolonner opp og ned. For tenk! noen hadde forsøkt å sprenge Lysakerbroen!

Og mens norske soldater faller nord for Oslo advarer Aftenpostens leder folk mot «overilede handlinger». Om nordmenn kriger nordover i landet bryr vi oss ikke, bare det ikke kriges her i våre gater….

Generaloberst von Falkenhorst

Aftenpostens leder mener faktisk at Falkenhorst (bildet) har som «hensikt å stå i det best mulige forhold til folket»(16. april) Rett ved siden av, samme dag, står Falkenhorsts egen erklæring til det norske folk om at den «som forvolder skade på samfunnsviktige anlegg straffes med døden».

Slik ble avisa medskyldig. Redaktøren trengte ikke skrive dette. Det var ingen påholden penn. Slik bidro avisa til å sikre at kommunikasjonslinjene fungerte optimalt for den tyske invasjonsstyrken som skulle raskt videre nordover i landet for å slå ned de norske og britiske styrkene. Og slik sendte vår elite et signal til alle, omtrent slik: «Det nytter ikke, vi må tilpasse oss».

Ja, det var en skandale at et gardekompani lå med tyske tropper i geværsiktet på vei inn fra Fornebu uten å åpne ild, men Oslos og Norges elite handlet i prinsippet på samme måte.

Etter et slikt kollektivt sammenbrudd av vår forsvarsvilje og integritet er det egentlig helt underordnet hva som siden sjedde.

Regjeringen holdt jo seg forøvrig til samme linje selv fra London. De ønsket minst mulig alliert krigshandling i Norge, man dimmiterte de totusen (?) norske soldatene i Sverige og bad dem dra tilbake til okkuperte Norge, og de saboterte general Fleischers forsøk på å bygge opp et kampdyktig norsk regiment i Skottland. Man ville være utenfor, man følte seg utenfor.

Dette var samme holdning som hos eliten i Oslo som ble forarget og redde fordi sabotører sprengte en kommunikasjonsåre i Oslo under tyskernes innmarsj – og slik risikerte å bringe krigen til Oslo.

Dette er paradokset i vår krigshistorie som rir oss som en mare. For denne eliten ble aldri siktet eller dømt – med noen svært få unntak (og selv om statsminister Nygaardsvold faktisk bad om det). En kan forstå mye av dette ut fra situasjonen i 1945, men nå i dag burde vi snart erkjenne det store bildet.

Utover dette er det selvsagt historisk interessant å lære om både politi og offiserskorpset, men spar meg for revisjonisme som ikke nå våger si det som sant er, men i stedet surre rundt grøten.

Norges elite (spesielt det politiske venstre, sentrum men også det politiske høyre) anno 1945 hadde lite lyst på et slikt oppgjør. I stedet feiret man Motstandskampen i alle farger og nyanser, og fordømte hvert eneste NS-medlem. Ikke så rart kanskje, for hvem skulle i så fall dømme eliten? Høyesterett? Biskop Berggrav? Alle var kompromittert. Men som i ethvert ibsensk skuespill må sannheten en dag fram.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også