Hva er det med Norge? Har en stor del av befolkningen slumret inn? Jo, det fysiske aktivitetsnivået har økt betraktelig hos mange; man jogger og spinner, sparker (ball), bøyer, tøyer, hopper og fyker rundt på ski, med bivirkninger som tidspress og stress, men hva når det gjelder åndelig virksomhet? Er ikke folk flest lenger i stand til å filosofere over verdens gang og sin egen plass i tilværelsen? Har sport og sosiale medier blåst evnen til analyse og kreativitet ut av folks hjerner? Det kan synes som altfor mange er kommet inn i en malstrøm som aldri gir ro til åndelig virksomhet og heller ikke refleksjoner om hva livet egentlig er, hva som er målet og om det er slik man lever nå man egentlig ønsker å leve.

Ja, hva er det med Norge? Utviklingen røper at noe er galt. Har vi ikke lenger noen åndelig tilhørighet? Har vi ikke lenger en kultur? Har vi mistet vår positive stolthet som folk? Vedkjenner vi oss ikke lenger vår kristne arv, paragrafert i Grunnloven 1814, og som våre fedre og mødre satte høyt eller i det minste respekterte? Har vi blitt hjemløse? Har vi glemt vår fortid og fortrenger vi vår fremtid? Og hvorfor?

Jeg tør si: Langt på vei er viktige verdier for Norge blitt fjernet. I vantroens og snillismens navn. Mens muslimer i landet vårt sender sine barn til skoler i land hvor de kan få fyldige kunnskaper om egen religion og kultur (Gud, forby at Norge blir forført av islam!), ønsker en del nordmenn å fjerne alt som kan relateres til – eller roser – vår kristne arv og norsk kultur. Hvor er de som ønsker å beholde disse verdiene? Bruker de tiden på fornøyelser i stedet for å kjempe for hva de mener er rett?

En tidligere kvinnelig statsminister sa i en nyttårstale: Det er typisk norsk å være god. Kullsviertroen på at Norge er best i verden, har dessverre også ført våre myndigheter til å øve press på diverse andre lands regjeringer for å innføre Norges abortlover, Norges homselover og Norges syn på de som ikke hyller det politisk korrekte (les: er selvstendig tenkende), for å nevne saker som ofte er oppe til debatt. Jeg tillater meg å konkludere: Når provosert abort blir kalt ”reproduktiv helse”, når en mann kaller sin mannlige partner for ”kona mi” og når fredelige mennesker som tør kritisere islam blir kalt ”høyreekstreme” og ”rasister” – må dette skyldes sløvet åndsvirksomhet.

Men det skal Norge ha: Historien vår inneholder absolutt nevneverdige menn; menn som brukte sine åndsevner til nyttig arbeid; som Fridtjof Nansen, Odd Hassel og Lars Olsen Skrefsrud, for å nevne noen få, men disse er vel neppe forbilder for særlig mange i dagens generasjon(er), som helst hyller idrettsstjerner, popartister og underbuksekulturister . . . For hvem og hva får størst oppmerksomhet (i media) når det gjelder såkalte kulturaktiviteter? Jo, de som sparker rundt på en ball, lager tåpelige installasjoner, lirer av seg plumpe tekster eller musiserer øredøvende støy. Og ikke minst: Billedkunstnere som blir desperate etter publisitet og maler bilder av egne kjønnsdeler og med mødres blod. Og folket priser ”keiserne”. Særlig etter 1968, da det store forfallet begynte, har åndseliten stadig skrumpet inn.

Er det også typisk norsk å være naiv – og arrogant? Norges forsvars- og utenrikspolitikk kan tyde på det; se gjerne her. Våre folkevalgte tror de vet alt om krigsstrategier, uten erfaringer med kriger i eget land etter 1945; alt om forsvar, uten å ha blitt bombet av 12 000 raketter/granater fra fiendtlige naboer; alt om sikkerhet, uten angrep fra Hamas, Hizb’allah, PLO og andre terrornettverk; jf. her. Ja, jeg sikter til forholdet Norge-Israel. Norske politikere har opptrådt som var de eksperter på forholdene i Midtøsten, uten særlige kunnskaper om islam og uten erfaringene Israel selv har. Talemåter og (be)slutninger fra norske utenriksministre, inklusive nåværende, bekrefter arrogansen og naiviteten. Den lille jødiske staten, klemt mellom mektige fiendtlige stater, skal vær så god gjøre som den norske ”mora” sier. Men hva forteller erfaringene? Osloavtalen/e var fiaskoprosjekter med mer vold og død som resultat.

Hva så med norske nyhetsmedier? Er disse våkne nok til å forstå utviklingen i verden? Forstår de Russlands anliggende? Forstår de den islamske verdens mål? Forstår de sin egen rolle som sannhetsformidlere? Og er de modige nok til å publisere sannheten? Dessverre synes det som de aller fleste redaktører har slumret inn i en slags se-og-hør-og-nyt-tilstand. Papiravisene flommer over av idrettsreportasjer, popartisters inn-og-ut-ekteskap, homofiles kjæresteforhold og egne journalisters private betroelser om hvilke venner de har, hva klesskapet inneholder, hvor middager spises, hvilke kjendiser de digger osv. – sannsynligvis smittet av naiviteten som herjer på sosiale medier. En avisselger argumenterte slik: ”Ja, men det er jo sånt folk vil lese om”.

1. Da er jo konklusjonen klar: Norge har falt i søvn – igjen. Og grunnen er åpenbar: Presteskap, myndigheter og folk flest fornekter Bibelens Gud og har forkastet Guds Ord. Norge er underernært på uforfalsket åndelig føde, og overdosert på vranglære og tåpelig tidtrøyte. Så er spørsmålet: Vil den åndelige søvnen føre til nasjonens død?