Jonas Haugsvold Den tidligere tyske forbundspresidenten og visepresident i den tyske forfatningsdomstolen, Roman Herzog (CDU), har skrevet et lengre innlegg om EU som er publisert på engelsk på Spiegel Online. I essayet ”Vi burde være EU-skeptiske” advarer Angela Merkels partikollega mot en superstat som begrenser innflytelsen til medlemsstatene og deres parlamenter. Herzog gir en rekke prinsipielle vurderinger av det han mener er vesentlige svakheter ved måten EU er organisert på i dag, og som kan føre til desintegrasjon – altså det motsatte av det som er unionens mål – om utviklingen fortsetter.
Utgangspunktet for den gjennomsnittlige EU-borger er ikke spesielt komplisert, mener Herzog. Hun ønsker seg trygghet på to punkter: For det første at den velstand som er oppnådd i Europa fortsatt kan være rimelig sikker, og for det andre et Europa som er sterkt nok til at deres stemme blir hørt i en ny, multipolar verdensorden. Men EU har ikke blitt sterkere med nye lands inntredener de senere år. Paradoksalt nok har unionen blitt svakere.
The bigger an institution becomes, the more fragile its inner homogeneity. Political and ideological consensus, without which such a community of states has no real chance of long-term survival, was present for all the new entrants in the past decades. But our current debt crisis showed that economic homogeneity was awry. Of course, not all members can be equally strong economically.
Politisk innflytelse er noe annet et størrelsen på et territorium. Størrelse kombinert med EUs eget felleskapsideal er blitt en del av problemet. EUs avtaler er vanskelige å reforhandle da endringer krever samtykke fra medlemslandenes regjeringer og parlamenter. I tillegg vil løsere tilslutninger til unionen kun være mulig dersom statsoverhodene er enstemmige om å tillate det. Jo mer inkluderende og likhetsorientert EU vil være, desto vanskeligere å manøvrere.
Et annet viktig aspekt som Herzog påpeker virker mot sin hensikt, er den uopphørlige, ofte meningsløse lovgivningsaktiviteten i EUs ulike organer. Kreativitet i form av 60-70.000 trykte lovsider er ikke en styrke – behovet for detaljkontroll fra toppen viser heller tegn på svakhet. Det må være et nært forhold mellom lovgivningen og befolkningens faktiske behov. Hvis ikke, går det nødvendigvis ut over borgernes tillit til rettsstaten:
The process itself is an obvious one. The larger the area to be standardized, the more one has to abstract away from the peculiarities of the individual region and what has been «abstracted away» has to be replaced by armchair decisions and woolly constructs. The process then ends with the citizen affected not feeling understood by the lawmaker and withdrawing his or her trust!
EUs problemer er ikke overflatiske, de er av helt fundamental karakter. Realiteten bak den krisen vi nå ser, er at EU i løpet av et halvt århundre har mislyktes i å skape en europeisk republikk – et europeisk demos. Denne erkjennelsen er avgjørende. I stedet for integrasjon produserer man utenforskap.
When citizens of the Union no longer feel they belong, because too much is decided above their heads without knowledge of their aspirations and without empathy for their circumstances, the democratic character of the union is called into question.
Herzog minner om en verden som ikke deler europeiske verdier, og der den ”kinesiske modellen”, med ytre frihet og indre mangel på frihet, kan virke fristende på enhver som drømmer om nye fremskritt. Han underslår derfor ikke behovet for en sterk union i saker av helt overordnet karakter. Behovet for EU eksisterer fortsatt:
There is another area where a strengthening of the EU powers and responsibilities is unavoidable. That is in European foreign policy, which no member state to date has wished to relinquish, but which is becoming an increasingly important part of the EU’s global profile and increasingly important for our elusive «European public.» The formulation is deliberately reticent here. When there is reference to increasing foreign policy challenges for the EU, this is not meant to refer to everyday diplomacy, but only to the interests and values all EU members share collectively. There is an increasing need for the representation of such interests.
Fra å være en representasjon som omfatter “alt”, bør det europeiske samarbeidet utad reduseres til det som er nødvendig og hensiktsmessig for å sikre den europeiske sivilisasjon slik vi kjenner den. Det er imidlertid et ømt punkt Herzog berører når han beskriver den nødvendige mentalitetsendring – der EU går fra være et rent europeisk fredsprosjekt til å bli et forsvarsverk i en global kulturkamp.
Essayet er publisert på:
