I dag skjer det magiske øyeblikk: Erna Solberg får nøkkelen til statsministerens kontor av Jens Stoltenberg. For det offisielle Norge er dette fremstilt og oppfattet som noe nærmest uvirkelig: Er ikke Stoltenberg Norges statsminister til evig tid? slik Olav den hellige er det.

Fra valgresultatet forelå har pressen og Ap i drypp etter drypp formidlet at Stoltenberg og Ap er den egentlige regjeringen. Den påtroppende mangler legitimitet. Den representerer ikke de verdier som Ap gjør, som tenker på alle. Den blå tenker på de få og har gjort Bibelens ord til sin: De som har skal få og de som har lite skal miste det lille de har.

Derfor mobiliserer den rådende mening for at de blåblå skal bli et mellomspill. Hvorvidt de blir det er til dels opp til de blå selv. Om de tør å stå oppreist i stormen.

Alt som er kommet av mediekjør har tatt sikte på å svekke de blås overbevisning og selvtillit. Alt kjøret om handlingsregelen har tatt sikte på å svekke de blåblås handlingsrom. Det skjønner drevne politikere som Erna Solberg og Siv Jensen. Men forstår de hva som skal til for å sikre seg et?

Det er vanlig at folk sier at det ikke blir store forandringer med Høyre, at de er nesten som Ap. Det stemmer ikke. Det er riktig at samtlige partier, bortsett fra FrP, har abonnert på moderniseringsprosjektet som heter Det nye Norge. Men det er likevel viktige forskjeller. Høyre har fortsatt rester av borgerlig kultur og de har ikke Aps maktarroganse og ideologiske ballast. De har større oppmerksomhet på bunnlinjen. Men spørsmålet er om Høyre tør å se problemene i hvitøyet. Erfaringene fra Oslo tyder ikke på det. Der har Høyre-byrådet gått utenom problemene og forskjønnet og fortegnet virkeligheten i minst like stor grad som Ap.

Det holder ikke å si at bare private tjener penger kan man legge statlige bandasjer på problemene for at de ikke skal blø for mye. Mange «borgerlige» er slik. Ute av syne, ute av sinn. Problemer? Aner ikke hva du snakker om. Men når vi bruker ordet borgerlig mener vi noe mer, ikke bare definert negativt; som fravær av sosialdemokratisk formyndermentalitet og maktdominans.

Ett konkret eksempel Høyre må forholde seg til: Under de rødgrønne er det lagt føringer for og iverksatt det som ikke kan kalles annet enn politisk overvåking av høyresiden. Dette er noe helt annet enn Datalagringsdirektivet. Det er et motstykke til kartlegging av kommunister etter krigen. Fremskrittspartiet vet mye om dette, Høyre rudimentært.

Hvordan vil Høyre stille seg til en slik linje? Vil regjeringen snu seg bort, og velge minste motstands vei? I så fall gir den motstanderen en seier, og undervurderer den politiske sprengkraften i problemer som ligger forankret i tidens politiske motsetninger. De har en stygg tendens til  å dukke opp ved neste korsvei, på et høyere nivå. Akkurat som venstreradikale fikk dokumentert at de ble overvåket med Lund-kommisjonen, kan det komme bevis for at norsk politi har slått inn på samme vei. Nå er det Solberg/Jensen som sitter med ansvaret. De vil måtte svare for overåking av høyresiden. Hvordan vil det fremstå?

Regjeringen har et stort problem: De skal kommunisere, men har ikke medier som spiller på lag og ser virkeligheten slik den selv gjør. Ta statsbudsjettet. Forslaget om å oppheve skattefri gevinst på salg av bolig nummer to hvis man har bodd der ett av de to siste år, er ingen bagatell. Det er et angrep på den viktigste investeringsmuligheten til folk som har økonomisk evne og er en form for sparing. Eiendom er EUs foretrukne skattemodell: hus er noe folk ikke kan ta med seg. Derfor kan det skattlegges hardere. I neste omgang vil man avskaffe regelen om skattefri utleie av hybler i egen bolig. Her er en enorm formue som Ap kan gå løs på. Samtidig som Norge skal finansiere inntak av tusenvis av nye borgere som er ubemidlede og vanskelig lar seg integrere i samfunn og arbeidsmarked.

Vi ser det samme over hele Europa: innvandringen koster enorme summer og velferdsstaten knaker i sammenføyningene. Staten ser seg om etter nye inntektskilder, og boligformuen er vokst enormt pga presset på boligmarkedet. Man rettferdiggjør dette med at de gunstige beskatningsreglene gjør det for gunstig å investere i bolig nummer to og tre eller flere. Men staten har selv bidratt til presset med den enorme arbeids- og asylinnvandringen. Ordet «rettferdighet» er blitt et kynisk ord for å dekke over og rettferdiggjøre – i denne betydning har ordet intet med rettferdighet å gjøre – at man nå fordeler privatformuer på mennesker som aldri har bidratt til det norske fellesskapet. I den mest ekstreme varianten sier man på ramme alvor at alle mennesker i hele verden tilhører eller har rett på å være medlem av dette fellesskapet.

Hva er rettferdig? Er det rettferdig at man skal sammenligne norsk innsats for syriske flyktninger med Jordan, som har tatt inn 700.000, og risikerer destabilisering? Norge skal ta 1.000. Det strømmer 5.000 ut av Syria hver eneste dag. Om alle EU-land gjør en dugnad vil det likevel ikke monne mer enn flukten i en måneds tid, i høyden. I tillegg kommer alle fra Libya, Sahel-beltet, Tunisia, Algerie.

Det er satt av 770 millioner til de 1.000 syrerne som er øremerket. Man kan utrette ganske mye for 770 millioner i regionen. Man får kanskje ikke like mange stjerner i boken, men man gjør det rette.

Når verden krymper og blandes blir politikk mer og mer et spørsmål om valg mellom større eller mindre onder. Politikere som viser ansvar forbereder velgerne på dette og forklarer hvorfor det må være slik.

De rødgrønne har drevet overbudspolitikk og latt folk tro at de kan få i pose og sekk.

Hvem skal si nei? To ledere måtte gå på dagen mandag og deres avgang har betydning langt ut over deres personer.

Islandske Hilda Gunnlaugsdottir ble sparket av styret for Ahus, ved styreleder, svenske Göran Stiernstedt. Gunnlaugsdottir hadde stått hardt på kravet om at sykepleierne måtte jobbe en til tre helger mer i året. Men dette har Sykepleierforbundet avvist tvert. Men de vil heller ikke ha flere deltidsansatte. Hva gjør en direktør? Ahus har for stort pasientgrunnlag. Det skyldes nedleggelsen av Aker sykehus og overføring av en befolkning på 160.000 inn under Ahus. Det hadde ikke Ahus kapasitet til. Politikerne ble advart, men trumfet vedtaket gjennom. Ledelsen blir sittende igjen med umulige valg og gjør det som kreves. Styret backer direktøren, men snur 180 grader i siste liten og ofrer direktøren. Hvilket signal sender det for fremtiden?

Sigrun Vågeng var leder av Kommunenes Sentralforbund. Hun gikk på dagen etter uenighet med styret om veivalget fremover. For en uke siden deltok hun i panelet som vurderte den nye boken til Jon Hustad. Vågeng sa at teorier var vel og bra – underforstått: det Hustad sier kan meget vel være korrekt. Men selv sto hun plantet med begge bena i hverdagens problemer, der man må finne løsninger her og nå. Man kunne med andre ord ikke gi seg til å vurdere problemene utenfra, men se hva som var praktisk mulig. Det hørtes ut som et lite skrik: – Jeg vet at problemene du beskriver er reelle, men bordet fanger.

Nå er Vågeng ute. Det var ikke mulig å finne løsning på problemene hun beskrev. Uenigheten var for stor.

For noen år siden jobbet Vågeng i NHO. Hun frontet en rapport som viste at hele oljeformuen ville gå tapt hvis den ulønnsomme innvandringen fikk fortsette i samme tempo. Rapporten ble tiet ihjel.

Dagens Næringsliv skrev på lederplass for et par dager siden at hele oljeformuen – de ufattelige 4.600 milliarder kroner – allerede er lovet bort i pensjonsforpliktelser, og det er før eldrebølgen treffer oss.

Selv om oljefondet er stort, er statens pensjonsgjeld til det norske folk adskillig større, selv om bare opptjente rettigheter tas med i regnestykket. I tillegg vet vi at eldrebølgen vil gi en kraftig økning i utgiftene til helse og omsorg fremover. (DN, Leder man 14. okt)

Noen ønsker ikke at vi skal snakke om de reelle tallene. Det blir Erna Solberg og Siv Jensens første oppgave å gjøre det.