Nytt

Historiene om syrerne i Storbritannia forteller hvordan krigen i hjemlandet griper direkte inn i livene til mennesker rundt oss. Dernest forteller den hvordan den sekteriske krigen også ødelegger forholdene mellom syrere i et europeisk land.

Før opprøret startet var syrerne i Storbritannia ikke-politiske. Mange hadde slekt i hjemlandet og Assad-regimet hadde store ører.

Det hensynet er borte. Nå er det sterke følelser som rår.

The Rev Nadim Nassar, an Anglican priest, says community relations, friendships and even marriages have been destroyed. «Polarisation happened very quickly between pro- and anti-regime factions. The community is now deeply divided. I have a friend who almost got divorced because he and his wife have different views. I don’t think there is one home where people are united in their opinions, because it is a very complex issue.»

Disset motsetningene kjenner vi fra land rammet av borgerkrig i Midtøsten, med Libanon som skoleeksempel. Nå er motsetningene en del av hverdagen i Europa.

Det går tusenvis av mennesker rundt og engster seg hver eneste dag, eller sørger. Homa Khaleeli har en interessant artikkel i the Guardian:

Zaher Shehab clearly remembers how he heard the news. The Bath University student had been meeting his PhD supervisor when he logged on to Facebook. To his horror, the site was filled with rumours that his family had been killed.

Desperate phone calls home confirmed that his mother, brother, aunt, two uncles and two cousins were all dead; they had been working in the fields of their farm in Darayya, a Damascus suburb, when a rocket struck. His uncle died immediately, and as his mother and relatives ran to his side a second rocket landed, killing them too.

Almost a year later, the 29-year-old is still in shock. «Even now I can’t believe what has happened,» he says. «My parents lived a rural life and were not involved in any political activity. They were proud that I was studying over here.»

Today, echoes of Shehab’s anguish can be heard in the homes of thousands of British Syrians. As the civil war sucks in foreign powers from Saudi Arabia to Hezbollah, escalating sectarian tensions, the death toll has topped93,000, while 1.6 million Syrians have been made refugees and 4.25 million have been internally displaced. The UN, meanwhile, says the war has reached «new levels of brutality», with children forced to participate in beheadings.

Kanskje Europa burde bruke mer tid på å forstå den sekteriske dynamikken, som vil slå inn i våre egne samfunn. Det er krefter i bevegelse som europeere har liten innflytelse på.

Det dør allerede europeiske muslimer i Syria, med og uten våpen i hånd.

 

Foreign fighters – including, according to reports, more than 100 British citizens – have been drawn into the fighting. In May, Ali Almanasfi, a 22-year-old British Syrian from Acton, west London, was killed battling Bashar al-Assad’s regime, apparently alongside Islamist fighters. The same month, Isa Abdur Rahman, 26, a doctor from London’s Royal Free hospital who volunteered to join the Hand in Hand for Syria group, was killed while trying to provide medical aid.

Hva driver sekterisk krig? Hvis man erfarer eller tror at ens families liv er truet p.g.a tilhørighet. Assad-regimet praktiserte det nazistene kalte sippenhaft, dvs. at man som slekt er ansvarlig for de andre medlemmenes handlinger. Slik vil slektenes medlemmer sørge for kontroll innad.

Men hvis slektene oppfatter at deres eksistens er truet vil ikke lenger politstatens frykt gjelde. Da er det tilhørighet som avgjør.

Assad-regimets strategi har hele tiden vært at krigen skulle bli en sekterisk krig hvor ingen av partene har noe å tape: en krig på liv og død. Jihadistene har innfridd deres ønsker og krigen er nå blitt en krig på liv og død.

Det er denne eksistensielle trussel som nå føles blant særlig syrere i Europa, men i økende grad vil den også smitte sunnier og shiaer, og andre minoriteter som rammes: alawitter, kristne, drusere, kurdere.

Liberale mennesker liker å se saken fra to sider. Det blir det mindre toleranse for. Et slikt klima vil derfor ramme de menneskene og de gruppene som Midtøstens sivile samfunn trenger mest av alt.

Some supporters of the Assad regime had vested interests in its continuation, while others feared the violence that was likely to be unleashed by a rebellion against the authoritarian regime. The increasing sectarian violence and involvement of foreign powers has only increased this attitude. One organisation, Syrians in Britain, which says it is in favour of peaceful changes but not the armed uprising, says its members have been threatened and abused online and «physically and verbally attacked in the streets of London». «On a social level,» it writes, «the interaction between the Syrian families has also been affected as a result of … sectarianism and racialism.»

Doyle says such fury is unsurprising. «Given the horror of what is going on, not everyone can look at nuances. Children are being tortured, women raped and whole urban areas flattened.»

Europeiske medier har vært opptatt av hjemmeavlede jihadister, de såkalte Syria-farerne, og noen vil endog stille dem i positivt lys, som en form for idealister. Slik ser ikke EUs sikkerhetstjenester på dem. Mediene er med på å skape forvirring og gir et lite bidrag til krigermystikken og martyrglorien som vil gjøre at disse krigerne vil være magneter for rekruttering og radikalisering blant Europas nye muslimer.

Krigen er ikke bare en dødelig trussel mot Syria, men også mot fredelig sameksistens i Europa.

 

http://www.guardian.co.uk/world/2013/jun/17/britains-syrian-community-war-dividing-families