Nytt

Kongresshøringen om hva som skjedde i Benghazi den 11. september 2012 da ambassadør Christopher Stevens og tre andre amerikanere ble drept, ble den pinlige avsløringen av Obama-administrasjonen som republikanerne hadde varslet.

– Like ille som Watergate, hadde Lindsay Graham, republikansk senator fra Sør-Carolina, lovet. I seks timer ble Gregory Hicks utspurt. Han var nestleder ved ambassaden i Tripoli og da han fikk beskjeden om at ambassadøren var drept, var han den øverste ansvarlige. Det ble en meget spesiell natt, med forsøk på å finne ut hva som skjedde, og mulighetene for å sende sikkerhetspersonell fra Tripoli til Benghazi. For sin innsats ble Hicks oppringt av både Obama og Hillary Clinton. De fulgte begivenhetene tett fra første stund.

Men da Hicks viste vilje til å undersøke hva som hadde skjedd i Benghazi, og da han uttrykte vantro over at FN-ambassadør Susan Rice gikk ut og sa det var Muhammed-vidoen som hadde utløst angrepet, merket han en tydelig kald skulder. Det fikk konkret utslag i at Hicks profesjonelle arbeid ble gjennomgått, og han ble degradert til vanlig ambassadefunksjonær. Signalene var ikke til å ta feil av. Da en republikansk kongressmann kom på besøk og Hicks møtte ham på tomannshånd, ville en advokat for State department være til stede. Men han hadde ikke sikkerhetsklarering i orden og ble utestengt. Det utløste en sint telefon fra Clintons stabsjef. State department ville ha kontroll på hva som ble sagt.

Mr. Hicks testified that when a Republican member of the committee, Jason Chaffetz, visited Libya to investigate what had happened, he was instructed that no State Department officer was ever to be alone with the congressman—and that a lawyer was to attend every meeting he had.

When the lawyer was excluded from one meeting with intelligence officers because he lacked the security clearances, Mr. Hicks received a furious call from Ms. Mills, who was then chief of staff to Secretary of State Hillary Clinton. We can be confident that Ms. Mills, who represented Bill Clinton in his impeachment hearings and who was counsel to the Hillary Clinton campaign in 2008, was not calling to guarantee due process. She was calling to protect Hillary Clinton.

New York Times skriver at Benghazi kan få konsekvenser for Obamas presidentskap og det kan ødelegge Clintons muligheter til å stille i 2016. Avisen skriver at politikere fra begge partier deler denne oppfatningen.

In the balance, in the view of both Democrats and Republicans, is not just the reputation of Mr. Obama but also potentially the prospects for the 2016 presidential election as well, since Mrs. Clinton, who stepped down in February, is the Democratic Party’s leading prospect. If the testimony did not fundamentally challenge the facts and timeline of the Benghazi attack and the administration’s response to it, it vividly illustrated the anxiety of top State Department officials about how the events would be publicly portrayed.

Høringer i Kongressen har en helt annen tyngde og er langt skarpere enn det vi er vant til i kontroll- og konstitusjonekomiteen i Stortinget, der man er snille med hverandre hvis den innkalte ikke vil svare fyldestgjørende. Det er politisk drama på høyt nivå.

During a chaotic night at the American Embassy in Tripoli, hundreds of miles away, the diplomat, Gregory Hicks, got what he called “the saddest phone call I’ve ever had in my life” informing him that Ambassador J. Christopher Stevens was dead and that he was now the highest-ranking American in Libya. For his leadership that night when four Americans were killed, Mr. Hicks said in nearly six hours of testimony, he subsequently received calls from both Secretary of State Hillary Rodham Clinton and President Obama.

But within days, Mr. Hicks said, after raising questions about the account of what had happened in Benghazi offered in television interviews by Susan E. Rice, the United Nations ambassador, he felt a distinct chill from State Department superiors. “The sense I got was that I needed to stop the line of questioning,” said Mr. Hicks, who has been a Foreign Service officer for 22 years.

Intimidering

New York Times sier at det som fremkom i høringen viser at Obama-administrasjonen benyttet seg av kontroll og intimidering for å hindre at ødeleggende opplysninger kom ut. Slikt tar seg ikke godt ut.

Også andre som var hands-on og satt med ansvaret ble frustrerte av ikke å få tillatelse til å sende spesialstyrker fra Tripoli til Benghazi.

The accounts from Mr. Hicks and two other officials, Mark I. Thompson, the former deputy coordinator for operations in the State Department’s Counterterrorism Bureau, and Eric Nordstrom, an official in the State Department’s Bureau of Diplomatic Security who had testified previously, added some detail to accounts of the night of Sept. 11 in Benghazi. Armed Islamic militants penetrated the diplomatic compound, starting the fire that killed Mr. Stevens and an aide, and later killed two security officers in a mortar attack; in Tripoli, where frantic diplomats fearing a similar invasion used an ax to destroy classified hard drives; and in Washington, where officials struggled to keep up with events.

The hearing offered a compelling, often emotional view from the ground, where officials were desperate for a rescue mission. Mr. Hicks described his exchange with the furious leader of a four-member Special Operations team that wanted to fly from Tripoli to Benghazi to help but was told not to. Mr. Thompson wanted to see his Foreign Emergency Support Team sent to the scene and could not understand why his superiors did not agree.

Hakeslepp

Det som kom frem i høringen setter administrasjonen i et pinlig lys, både for manglende åpenhet og for forsøk på å undertrykke sannheten.

The three witnesses challenged both the Obama administration’s initial version of events — long ago withdrawn — and its claim to have exhaustively investigated the attacks.

When Ms. Rice suggested on Sunday talk shows days after the attack that it had begun with protests against a crude anti-Muslim video that had been posted on YouTube, Mr. Hicks said: “I was stunned. My jaw dropped and I was embarrassed.”

Kritikere har hele tiden hevdet at Susan Rices versjon på frokost-tv søndag morgen, fire dager etter angrepet, var en konstruert løgn. Ved å kjøre frem Muhammed-videoen la man skylden på de som hadde laget den, og indirekte de som forsvarte den i ytringsfrihetens navn. Det var å blande inn et sensitivt tema. Den amerikanske ambassaden i Kairo hadde sendt ut noen fordømmende twittermeldinger om videoen, samtidig som ambassaden ble angrepet. Både Obama og Clinton hadde fordømt vidoen og forsøkt å få Google til å trekke den fra youtube. Derfor ble Susan Rice fremstilling møtt med så sterke reaksjoner. Hun/administrasjonen forsøkte å redde seg og skyve skylden for angrepet over på andre. Forklaringen provoserte også presidenten for nasjonalforsamlingen i Libya.

Her remarks angered the president of Libya’s National Assembly, Mohamed Magariaf, who had said on one of the Sunday shows that the attack was the “preplanned” act of militants, including some from Al Qaeda, Mr. Hicks said. He asserted that Mr. Magariaf’s fury at being undercut caused Libyan officials to drag their feet on cooperating with F.B.I. investigators. A State Department official said the delays were caused by security concerns in Benghazi.

Administrasjonen nedsatte en granskningkomite ledet av den erfarne diplomaten Thomas Pickering og tidligere forsvarssjef Mike Mullen, men ifølge Hicks unnlot den å intervjue alle berørte.

Mr. Hicks also said the State Department’s Accountability Review Board, as the inquiry was called, failed to hold high-level political appointees at the department responsible for inadequate security in Benghazi.

Obama-administrasjonen er kjent for å være control-freaks, og det bildet som avtegnes er en administrasjon som satte alle kluter til for at sannheten ikke skulle komme for en dag. Det kan vise seg å bli politisk dyrt.

 

http://www.nytimes.com/2013/05/09/us/politics/official-offers-account-from-libya-of-benghazi-attack.html?pagewanted=2&_r=1&nl=todaysheadlines&emc=edit_th_20130509

 

http://online.wsj.com/article/SB10001424127887323744604578471282063848980.html?mod=WSJ_Opinion_LEFTTopOpinion