Nytt

Storbritannias utenriksminister William Hague gjør skam på landets beste tradisjoner når han stikker kjepper i hjulene for den rettslige granskningen av mordet på Alexander Litvinenko ved å nekte innsyn i relevante regjeringsdokumenter, skriver Nick Cohen i The Observer.

Den tidligere KGB-agenten arbeidet for MI6 da han i 2006 møtte russerne Dmitry Kovtun og Andrei Lugovoj i London. Kort tid etterpå ble Litvinenko syk, og 23 smertefulle dager senere døde han forgiftet av polonium. Russland nektet å utlevere de to, og saken har siden aldri fått noe punktum, til tross for store anstrengelser nedlagt av Litvinenkos enke Marina – med gratis hjelp fra en velvillig advokat.

Uten innsyn i dokumentene regjeringen besitter er det lite håp om fremgang i granskningen av mordet, men utenriksdepartementet sier at

Openness would cause «serious harm to the national security and/or international relations.»

Cohen er ikke nådig i sin reaksjon på begrunnelsen:

I love its «and/or». This is Whitehall’s equivalent of Groucho Marx’s «Those are my principles, and if you don’t like them… well, I have others.» Without the wit and with considerably more menace, government lawyers say that if the court doesn’t believe that telling the truth will harm national security, will it believe it will harm international relations instead?

Hague’s demand for secrecy looks like bureaucratic extremism, the product of a constipated government machine that never wants to let information out. How can Hague and MI6 defend it? They cannot claim they want to protect a secret agent from harm – Alexander Litvinenko is dead and in his grave. No one can harm him there. Maybe they want to deny that he worked for MI6. But his wife has bank records of payments from shell companies and knew his minder.

Det Hague altså egentlig sier, er at det er viktigere å beholde et godt forhold til den internasjonale partneren Russland, enn det er å komme til bunns i et grusomt terrordrap på britisk jord som sannsynligvis ble beordret av den samme.

Rettferdigheten må altså vike for forretningene. Mon tro om noe lignende skjedde i Nygaard-saken?

 

Betrayed by British justice: Marina Litvinenko’s tale