Nytt

I all feiringen av president Mahmoud Abbas siste «triumf» er det viktig å ta et blikk bakover på de reelle forhandlingsløsninger han har gitt avkall på. Det er tross alt dette som er hans begrunnelse for å kjøre FN-sporet, at forhandlinger med Israel ikke har ført fram.

Det er nettopp manglende resultater ved forhandlingsbordet som skulle rettferdiggjøre at Abbas i stedet søkte anerkjennelse i FN uten å forhandle med Israel, men i stedet få anerkjennelsen uten bindende innrømmelser og forpliktelser  –  og uten fredsavtale.

Så vilke forhandlingsløsninger er det Abbas har gitt avkall på i bytte mot FNs hyllest? Hvilke konkrete muligheter har han byttet mot en symbolsk seier, hvilken reell stat i bytte mot en virtuell?

I september 2008 ga Israels statsminister Ehud Olmert Abbas et tilbud som er til dags dato er det mest radikale israelske forslag noen gang. Dette valgte Abbas å ignorere. I stedet valgte han å satse på anerkjennelse i FN.

Midt i september 2008 kom Olmert med det mest oppsiktsvekkende og generøse tilbudet fra israelsk side noen gang. Israels Olmert tilbød i 2008 palestinerne godt over 90 prosent av Vestbredden og et delt Jerusalem. Som kompensasjon for de siste prosentene tilbød Olmert landbytte med israelsk (pre 67) territorium mot de største nybyggerbyene på Vestbredden. Olmert tilbød noen flyktninger (angivelig 5000) retten til retur til Israel samt en viss økonomisk kompensasjon for de andre, som en symbolsk gest, men ingen generell retur for alle.

En slik avtale ville medføre fjerning av titusener av nybyggere og oppgivelse av den historiske jødiske bosetning i Hebron. Som Condoleeza Rice skal ha fortalt Olmer:

-Ytzhak Rabin ble drept for langt mindre.

Da Olmert la fram sitt forslag til Abbas, september 2008 var han alt under etterforskning for korrupsjon. Hans generøse tilbud kunne skyldes at en avtale med palestinerne var det eneste som kunne redde hans politiske karriere. Olmerts støtte i partiet var svekket og han kunne fått problemer med å få bred nok støtte for slike territorielle innrømmelser.

Olmerts forslag var likevel i tråd med diskusjonene ved forhandlingene i Annapolis i 2007 der det var enighet om en tostatsløsning basert på status fra de foregående forhandlingene (Clinton parameters fra 2000, Taba avtalen fra 2001, og Geneveprosessen i 2003). Landbytte var allerede akseptert i prinsippet. Men en deling av Jerusalem var fortsatt et følsomt og svært kontroversielt på israelsk side. Olmerts forslag til kompromiss var en løsning der deler av gamlebyen ble underlagt en slags internasjonal kontroll.

Abbas var i 2008 i direkte kontakt med Olmert om hans generøse tilbud men til syvende og sist avbrøt han dialogen og Olmert fikk ingen endelige svar på tilbudet. I et intervju i Der Spiegel hevder han at Olmert gikk av som statsmininster før han rakk å gi et svar. Abbas fikk det forslaget fra Olmert den 16 september 2008, mens Olmert satt som statsminister til februar 2009.

I et svar til Olmerts tilbud skriver Abbas i Wall Street Journal at

«What is often overlooked is the enormous historic compromise we already made in accepting the two-state solution and the creation of our state in the West Bank and Gaza Strip on only 22% of our historic homeland. No responsible leader could agree to a peace that further erodes this tiny territory and strips away even more of its natural resources, historic sites and beautiful landscapes. And no responsible leader will accept a “peace plan” that repackages the occupation and makes it permanent.

Israel says its goal is two states, coexisting in peace. Again, I agree. But those states must be real states — sovereign, independent and viable. I cannot subject my people to an Israeli state and a Palestinian canton.»

Abbas vil ha 100 prosent av Vestbredden eller ingenting og han vil ikke ha en eneste nybyggerby i de gamle jødiske område Judea og Samaria. Han synes palestinerne har gjort store nok innrømmelser allerede, og han aksepterer ikke Israels krav til sikkerhetsgarantier som blant annet at Palestina skal være en demilitarisert sone.

Det var derfor en naturlig utvikling i forhandlingen fra 200 til Olmerts tilbud i 2008. Det generøse tilbudet fra Olmert ville vært utenkelig noen få år tidligere. Det var modnet på basis av forhandlinger og diskusjon, ikke minst internt i israelsk politikk.

Det oppsiktsvekkende ved Abbas avslag, er at vi her har den mest moderate palestinske leder som vurderer det historisk mest generøse tilbud fra den mest moderate israelske leder; vi har et tilbud som dekker så å si hele Vestbredden og en internasjonalisering av de hellige stedene i Jerusalem. Den som fulgte israelsk politikk da og nå, vil vite at det ikke finnes en eneste israelsk politiker som ville lagt fram et mer generøst tilbud enn dette. Likevel, Abbas takker nei, han er sitert i media på at han mente avstanden var for stor.

Abbas har siden sagt at han går til FN for  be om anerkjennelse unilateralt kun dersom det ikke finnes utsikter til diplomatiske løsninger.

 «(Abbas) said he would resort to UN recognition of Palestine only if there was “no diplomatic horizon” and stressed that he was “not issuing ultimatums.”»

Dette er bakgrunnen for prosessen i FN som ledet fram til anerkjennelse som stat denne uka i generalforsamlingen. Det er altså Olmerts forslag fra 2008, Vestbredden og halve Jerusalem, som Abbas mente representerte «no diplomatic horizon».

Det virker som om Abbas trodde, og tror, at hvis han venter lenge nok, får han mer fra Israel.

En introduksjon til Olmerts tilbud fra 2008 finnes her i Haaretz – venstresidens avis i Israel.