Sakset/Fra hofta

Da boligkrakket som uløste finanskrisen satte inn i USA i 2008 fikk vi raskt venstresidens forklaringer: Det er dette som skjer når man ikke har skikkelige reguleringer av finansmarkedene. Statsminister Stoltenberg var også fremme i media med slike påstander, underforstått: Med et reguleringsregime iverksatt av min regjering ville noe slikt ikke ha skjedd.

Dette er enten basert på uvitenhet, eller så er det et forsøk på å tåkelegge de faktiske forhold, med det formål å få folk til å tro at bare vi har politisk vedtatte reguleringer, vil vi ikke oppleve denne type «markedssvikt».

Det man ikke snakker om er at det i 1977 (i Jimmy Carters første år som president) ble det vedtatt en lov ved navn «Community Reinvestment Act» eller CRA.

Wikipedia forklarer loven slik:

The Community Reinvestment Act (CRA, Pub.L. 95-128, title VIII of the Housing and Community Development Act of 1977, 91 Stat. 1147, 12 U.S.C. § 2901 et seq.) is a United States federal law designed to encourage commercial banks and savings associations to help meet the needs of borrowers in all segments of their communities, including low- and moderate-income neighborhoods. Congress passed the Act in 1977 to reduce discriminatory credit practices against low-income neighborhoods, a practice known as redlining.

The Act instructs the appropriate federal financial supervisory agencies to encourage regulated financial institutions to help meet the credit needs of the local communities in which they are chartered, consistent with safe and sound operation (Section 802.) To enforce the statute, federal regulatory agencies examine banking institutions for CRA compliance, and take this information into consideration when approving applications for new bank branches or for mergers or acquisitions (Section 804.)

Dette er nokså utvetydige pålegg til bankvesenet om de skal slakke av på det vi kaller skikkelig bankhåndtverk, som går ut på kredittvurdering og krav til egenkapital ved boliginvesteringer. Kredittvurderinger som konkluderer med at en lånesøker ikke har betjeningsevne kategoriseres i denne loven som «discriminatory credit practises». Den politiske ide som lå bak dette var at alle skulle kunne eie sin egen bolig, og man tok ikke særlig hensyn til at det å innvilge lån til folk uten betjeningsevne er risikabel finansiell adferd. Riset bak speilet for ikke å følge opp de politiske intensjonene er også klart uttrykt:

«[…] take this information [degree of CRA compliance] into consideration when approving applications for new bank branches or for mergers or acquisitions»

In July 1993, President Bill Clinton asked regulators to reform the CRA in order to make examinations more consistent, clarify performance standards, and reduce cost and compliance burden. Robert Rubin, the Assistant to the President for Economic Policy, under President Clinton, explained that this was in line with President Clinton’s strategy to «deal with the problems of the inner city and distressed rural communities». Discussing the reasons for the Clinton administration’s proposal to strengthen the CRA and further reduce red-lining, Lloyd Bentsen, Secretary of the Treasury at that time, affirmed his belief that availability of credit should not depend on where a person lives, «The only thing that ought to matter on a loan application is whether or not you can pay it back, not where you live.» Bentsen said that the proposed changes would «make it easier for lenders to show how they’re complying with the Community Reinvestment Act», and «cut back a lot of the paperwork and the cost on small business loans».

The Community Reinvestment Act (CRA) requires the FDIC (The Federal Deposit Insurance Corporation), in connection with the examination of a State nonmember insured financial institution, to assess the institution’s CRA performance. A financial institution’s performance is evaluated in the context of information about the institution (financial condition and business strategies), its community (demographic and economic data), and its competitors. Upon completion of a CRA examination, the FDIC rates the overall CRA performance of the financial institution using a four-tiered rating system. These ratings are shown in the «Last FDIC CRA Rating» field and consist of:

Outstanding
Satisfactory
Needs to Improve
Substantial Noncompliance

Beginning in December 1998 a new five-tiered rating system, Component Ratings, was added for institutions that are in the «Large Bank» examination criteria. Institutions not categorized as large continue to use the four-tiered system described above. Component Ratings are the “Lending Rating,” “Investment Rating,” and “Service Rating” fields, and the numeric “Rating Points” field and use the following scale:

Rating Lending Investment Service
Outstanding 12 points 6 points 6 points
High Satisfactory 9 points 4 points 4 points
Low Satisfactory 6 points 3 points 3 points
Needs to Improve 3 points 1 point 1 point
Substantial Noncompliance 0 points 0 points 0 points

Oppnår man 0 poeng i en CRA-rating vil man havne i myndighetenes søkelys. Det skulle være lett å se at dette er en markedsregulering med stort skadepotensiale. Så her er det ikke snakk om at finansmarkedene løp løpsk grunnet manglende reguleringer, det er snakk om at usikrede utlån løp løpsk som følge av det reguleringsregimet som ble etablert gjennom CRA. Utsagn fra venstresiden som «det frie markeds herjinger» og «Mangel på reguleinger gir kaos og finanskrise», er derfor mot bedre vitende, eller på grunn av manglende kjennskap til de faktiske forhold.

Sett i lys av ovenstående er det ingen sensasjon at boligmarkedet kollapset.

Fannie Mae og Freddie Mac (de halvstatlige låneinsitiusjonene som ble opprettet under Roosevelt og som det har vært en del snakk om) ble så i sin tur presset til å kjøpe subprime lån i store mengder. Så Fannie og Freddie fungerte like mye som låneforsikringsinstitusjoner.

Dermed begynte Bear Stearns å selge lånepakker (MBS’es) med kanskje 25% gode lån og 75% råtne lån under merkelappen «garantert». Etter hvert ble disse pakkene påstått å være like sikre som statsobligasjoner, bare med høyere yield. Men lånene var ikke sikre, noe som senere skulle komme til overflaten da blodet for alvor begynte å flyte. Men – boliglångiverne («mortgage lenders») trengte ikke å bry seg, for de skulle likevel selge lånene videre til andre banker. Og disse trengte heller ikke å bry seg, for de skulle pakke om lånene til «strukturerte produkter» Bare smak på ordet. Sier det noe som helst? Credit Default Swaps er en type kreditt-derivater som skal fungere som sikring av lånet. Ut over dette blir forklaringen vel teknisk. Men man kan sammenligne dem med et veddemål om at naboens hus brenner.

De som investerte i disse «produktene» brydde seg ikke, for MBS’ene var backet opp av Fannie og Freddie og deres implisitte statsgaranti. Så faktum er: Ingen i denne prosessen analyserte risikoen i disse elendige lånepakkene. Men spørsmålet blir da: Hvorfor i all verden skulle de det? Så AAA ratinger fra ratingbyråene ble servert på sølvfat, sikkert med den beste samvittighet. Lånepakkene ble solgt under merkelappen «garantert», så hvorfor ikke da AAA? Men vi sitter igjen med en flau smak i munnen. Skulle man ikke forvente at et ratingbyrå analyserte disse produktene med større grundighet? Men, alle involverte gjorde akkurat det regulatorene i Washington ville at de skulle gjøre, selv om dette i realiteten var å løfte seg selv etter håret. I den politiske demagogien får dette betegnelsen «Boligboble, deregulering, markedssvikt». Men dette har intet med markedssvikt å gjøre, dette er ren styringssvikt. Dersom man legger skikkelige kapitalistiske prinsipper til grunn vil kredittmarkedet ikke kollapse på denne måten for da vil långiverne utøve propert bankhndtverk. I stedet fikk vi denne politiske reguleringsøvelsen som resulterte i et gigantisk bedrag som en hel verden ble rammet av.