Sakset/Fra hofta

Nico Widerberg lager et minnemonumentet for 22/7 på oppdrag fra en anonym giver. Nå blir begge angrepet av kunstbyråkratene.

Skulpturene er tilbudt alle kommuner i landet og 45 har så langt takket ja. Det skulle de visst ikke gjort. Kritikken kommer fra de organiserte kunstmiljøene. Prosessen har gått for fort, kommunene skal ha fått for kort tid på seg til å vurdere tilbudet m.m. I det hele tatt, man er forbigått.

Dagsrevyen intervjuer den 15 februar direktør Gro Kraft i KORO – Kunst i det offentlige rom – som er statens fagorgan for kunst. Hun mener kommunene er blitt “presset til å ta en for rask avgjørelse”. Når hun går ut i Dagsrevyen med sin kritikk om at prosessen med minnemonumentene har gått for fort er dette ingen liten sak. KORO er en gigant i norsk kunstverden.

Kritikken fra KORO reiser noen prinsipielle spørsmål. KORO er nemlig et statlig organ. Styret er oppnevnt og finansiert av departementet. KORO er ikke bare en koordinator og faglig autoritet, men ikke minst Norges største produsent av kunst. Ja,du leste riktig.

Ville KORO hatt oppdraget selv? Men så har en privat giver og en kunstner på egenhånd utfordret det statsfinansierte og statsstyrte lauget i en prestisjesak.

Mye godt kan sikkert sies om KORO. Utsmykning i det offentlige rom er viktig og vanskelig. Men det er en koloss innen norsk kunstverden og båndene til politikkens og statens verden er sterke.

Normalt er KORO varsomme. Men i nasjonale saker med stor politisk symbolverdi kan fristelsen være stor for å utøve en viss styring. En styring som når den kommer fra sentralt hold kan preges av det politiske klima.

Den anonyme giveren ønsker at monumentene skal være på plass til ett-årsdagen. Da måtte prosessen gå raskt. Giveren henvendte seg direkte til Nico Widerberg, en av Norges mest anerkjente kunstnere. En slik relasjon har lang tradisjon.

Siden giveren er anonym blir Widerberg stående alene med å forsvare prosjektet. Det må være en vanskelig situasjon.

Prosjektet skal likevel ha god forankring i støttegruppen for de etterlatte fra Utøya og fra AUF, hevder Widerberg. Hvis det er riktig er det et solid mandat. Det er også behandlet i Kommunens Sentralforbund.

I tillegg til reaksjonene fra KORO kommer Norsk Billedhoggerforening med et voldsomt angrep mot det de kaller “et privat finansiert minnesmerke” – det er vel som et skjellsord å regne.

”Prosessen har gått utenom alle demokratiske og, ikke minst, kunstfaglige kvalitetssikringsprosesser.

”Norsk Billedhoggerforening (NBF) opplever det som skandaløst at et oppdrag av en slik størrelsesorden, og med bakgrunn i en av de største nasjonale tragedier i moderne tid, skal initieres av en privat aktør. Det er flere momenter vi reagerer på, som for eksempel at den anonyme giveren har hoppet over den demokratiske prosessen i utvelgelsen av verk og kunstnere.”

Med ”demokratisk” er det neppe folk flest man tenker på, men kunstnernes egne organisasjoner. Tvert om er det vel en fare for at folk flest kommer til å sette stor pris på Widerbergs skulptur. De folkevalgte i kommunene har dessuten fått bestemme selv. Det er vel ikke så galt.

Det skulle vært ”en lang, kvalitetssikrende prosess før godkjennelse”, mener NBF. I stedet ser vi “at det stadig forekommer episoder hvor private aktører engasjerer kunstnere på egen hånd for å plassere kunst i det offentlige rom”.

Du store tid. Hvordan hadde kunsthistorien sett ut om ikke rikinger på egen hånd finansierte kunstnere til å smykke ut både private og offentlige bygg og plasser gjennom tidene.

Det er naturlig at det kommer kommentarer og kritikk av ethvert kunstnerisk prosjekt som dette. Samtidig skal det mye til å reise kritikk offentlig fra en statlig eid korporativ organisasjon som KORO mot et monument som bade er privat finansiert og som tilbys gratis til kommunene.

Utøya er tross alt en tragedie av store dimensjoner og med så mange åpne sår at en ville tro at kritikk av et monument som alt er i produksjon ville sitte langt inne. KORO har jo ingen håp om at det stanses. Det er bare en markering.

Det oser derfor av misunnelse over at et så stort prosjekt med så mye penger og prestisje har gått over hodet på kunstnerlauget.

På nettsidene til KORO kan vi lese om deres omfattende oppgaver:

Kunst i offentlige rom (KORO) er statens fagorgan for kunst i offentlige rom og landets største kunstprodusent. Planlegging, gjennomføring og kvalitetssikring av kunstprosjekter er kjernen i virksomheten. KORO legger vekt på mangfold og nyskapning i kunstproduksjonen som når et bredt sammensatt publikum i byer og distrikter over hele landet. Kunstverkene utgjør Norges største og mest besøkte kunstsamling, og KORO arbeider for å sikre god forvaltning av verkene. Formidling av kunstprosjektene og utvikling av en diskurs på feltet kunst i offentlige rom er et prioritert satsingsområde.

KOROs målsetninger beskrives med mange plussord, men i bunnen ligger et omfattende samrøre: Koro er statens faglige rådgiver, de er produsent og de skal drive kvalitetssikring, prosjektledelse, formidling og prosjektledere osv.

Styret i KORO er oppnevnt av Kultur- og kirkedepartementet, naturligvis. Styreleder er Kari Metliaas. Hun er avdelingsdirektør i Fornyings- og administrasjonsdepartementet, Administrasjonsavdelingen. Departementet har naturligvis knyttet til seg kunstnernes organisasjoner. Dette er jo den norske korporative modellen.

”Staten ved Kultur- og kirkedepartementet oppnevner tre styremedlemmer etter forslag fra Norske Arkitekters Landsforbund (NAL), Norske Kunsthåndverkere (NK) og Norske Billedkunstnere (NBK). Departementet velger styreleder og nestleder blant samtlige medlemmer.”

Og direktøren er på åremål – så hun må oppføre seg pent. De har 15 ansatte. KORO har 187 kunstkonsulenter som kan brukes til oppdrag i det offentlige rom etter behov og bidra med kunstfaglig kompetanse. I tillegg er det trolig en 2-300 kunstnere til enhver tid som arbeider med KOROs kunstprosjekter.

At KORO også er demokratisk, desentralisert og åpen er på mange måter riktig. Men i dette ligger det også en sterk kontroll og styring, noe som går klart fram av KOROs målsetning.

“KOROs mål er at kunsten skal forholde seg aktivt til sine omgivelser og at kunstproduksjonen skal kjennetegnes av kunstnerisk mangfold og reflektere aktuelle tendenser i samtidskunsten.
KOROs kunstprosjekter gjennomføres innenfor rammen av fire ulike ordninger, to for statlige institusjoner én for kommunale og fylkeskommunale bygg og én for uterom. Mot vederlag påtar KORO seg også gjennomføring av kunstprosjekter og rådgivningsoppdrag for statlig eide selskap, foretak og stiftelser, og arbeider mot i sterkere grad å virke som et kompetansesenter for halvoffentlige og private målgrupper.
Kunstprosjektene er spredt over hele landet og KOROs arbeidsform er desentralisert og demokratisk. Organiseringen av prosjektene varierer noe mellom de ulike ordningene.
KORO samarbeider med et stort spekter av aktører og miljøer innen feltet offentlige rom.
Hvert år får flere hundre kunstnere oppdrag fra KORO, enten som utførende kunstnere eller som kunstneriske konsulenter. KORO arrangerer kurs og seminarer for konsulentene, blant annet i samarbeid med utdanningsinstitusjoner og kunstnersentre.”