Nina Hjerpset-Østlie Hvordan havnet engelske byer i et mareritt-scenario fra William Goldings Fluenes Herre?, spør forfatter og kommentator i The Telegraph, Toby Young.
Han skriver at de første rettshøringene mot personer som deltok i opptøyene og plyndringen tyder på at det ikke finnes noen «typisk opprører». De arresterte og siktede inkluderer bla en 11 år gammel jente, en 31 år gammel barneskolelærer og en 19 år gammel universitetsstudent med velstående foreldre. Deltagelse i opptøyene av personer med relativt priviligert bakgrunn, enten under utdanning eller i fulltidsjobb, gjør opposisjonspolitikeres påstander om at opptøyene skyldes kutt i utdanningsstipend til nonsens, fortsetter Young.
Han mener at de dypere årsakene til opptøyene er den moralske relativismen som ble introdusert i samfunnet som følge av den politiske ideologien multikulturalisme. Denne legger mer vekt på etikk enn moral, og har således forsvaket sivilisasjonens bånd ved å hevde at ingen moralske verdier er bedre enn andre. – Moralsk relativisme leder ikke til fred, kjærlighet og forståelse, men til en slags hobbesiansk nihilisme, skriver han:
Towards the beginning of Lord of the Flies, William Golding’s masterpiece about a group of teenage boys marooned on a desert island, a scene takes place in which the most vicious of the boys, Roger, throws stones at a younger boy whose sandcastle he’s just knocked down:
Roger gathered a handful of stones and began to throw them. Yet there was a space round Henry, perhaps six yards in diameter, into which he dare not throw. Here, invisible yet strong, was the taboo of the old life. Round the squatting child was the protection of parents and school and policemen and the law. Roger’s arm was conditioned by a civilization that knew nothing of him and was in ruins.
Rupert Myers, a barrister, quotes this passage in an interesting article about the riots in The Lawyer. He makes the point that the law cannot be upheld by the naked exercise of state power alone. To a great extent it depends upon consent. There is a whole network of feelings and beliefs, some of them conscious, others not, reinforced by conventions and taboos, that underpins the rule of law. Once these constraints fall away, the whole edifice becomes much more fragile. If the sole bulwark against anarchy is fear of getting caught – fear of the police and the punishment the lawbreakers will receive if they’re hauled before the courts – then the centre cannot hold.
Det var denne frykten som fordunstet i noen av Englands byer på lørdag, søndag, mandag og tirsdag, fortsetter Young. Den kollektive troen på statens makt kollapset, og hjulpet av fjernsynsdekningen innså mengden at dersom mange nok brøt loven samtidig, ville politiet være maktesløse til å gjøre noe med det. Det er fristende å klandre politiet og retten for å være for myke – og i forlengelsen; den sosiale liberalismen til politikere på begge sider med deres opptatthet av menneskerettigheter og motvilje mot å fremstå som for autoritære:
Certainly, the immediate remedy is to strengthen police numbers, give them the license to respond to outbreaks of disorder more robustly and instruct the courts to hand out tougher sentences. Who knows, these changes may even become permanent as public opinion on law and order takes a hard Right turn. In light of recent events, Kenneth Clarke’s proposed reforms of the criminal justice system and the Government’s cuts to the police seem completely idiotic – a gold embossed invitation to criminals to run riot. The Sun and the Daily Mail had it right.
Men på lang sikt blir samfunnet nødt til å se på de dypere årsakene til opptøyene:
However, the fact that the rioters defy easy classification should also give conservatives pause for thought. In the House of Commons today, David Cameron said that tackling gang culture would be a “national priority”, but the 17-year-old ballerina who appeared in Westminster magistrates court for stealing two television sets from the Croydon branch of Richer Sounds isn’t a gang member. Some of the rioters in London were African-Carribean teenage boys, to be sure, but we don’t even know at this stage if they were in the majority and, judging from the television pictures, most of the rioters in Birmingham and Salford were white. It seems likely that those involved in the disturbances were not, predominantly, from one ethnic group or from any particular socio-economic background. The sickness that David Cameron referred to on the steps of Downing Street yesterday is endemic and all-pervasive.
The root of the problem is that the bonds of civilisation – the whole panoply of conventions and taboos that Golding refers to in the above passage – have become too weak. In our increasingly diverse and multicultural society, the only values that command anything like universal assent are procedural ones – ethics, rather than morality. We’ve been taught to value tolerance and mutual respect and to abhor racism and homophobia – essential conventions if all the different “communities” are to get along – without being asked to believe in anything substantial to anchor those conventions in. On the contrary, the prevailing orthodoxy that’s taught in our schools and universities is that one set of substantive moral values is no better than any other and to claim otherwise is to risk appearing racist or sexist. Indeed, there’s a widespread belief that the survival of the procedural conventions depends upon a general skepticism about anything deeper or more meaningful – that the one strengthens the other. In fact, as we witnessed in England’s cities earlier this week, moral relativism does not lead to peace, love and understanding but to a kind of Hobbesian nihilism. Far from propping up the procedural values we’ve come to depend on, moral relativism has left them fatally weakened. As Yeats observed in his prophetic poem, the best lack all conviction, while the worst are full of passionate intensity.
Det er dette Tysklands forbundskansler Angela Merkel tenkte på da hun sa at multikulturalismen hadde slått feil og det David Cameron mente da han sa at vi er nødt til å forkaste det progressive venstres vage liberalisme til fordel for noe mer muskulært og robust. Feilen var imidlertid at de begge trodde at problemet ligger i etniske eller religiøse minoriteter som nekter å omfavne våre liberale demokratiske verdier og det rammeverket av rettigheter og plikter som følger med dem. Det er helt klart et problem når det gjelder visse deler av vår muslimske befolkning, men den største utfordringen er hvordan vi skal overtale vår innfødte befolkning til å omfavne disse verdiene, mener Young. Som Daniel Hannan påpeker, var muslimske Tariq Jahons respons på sin sønns død ifb med opptøyene i Birmingham mandag kveld, mer autentisk britisk enn oppførselen til kaukasierne som plyndret Bullring. Det samme gjelder medlemmene av andre etniske grupper som konfronterte opprørerne:
De tyrkiske butikkeierene og restauratørene som patruljerte Dalston, sikhene som sto med dragne sverd utenfor tempelet sitt, reagerte som generasjoner av briter har reagert på lignende omstendigheter. I stedet for å bare klage over statens svikt, tok de ansvar.
Problemet med multikulturalismen er ikke at forskjellige etniske og religiøse grupper aldri kan leve i fredelig sameksistens, eller at visse innvandrergrupper aldri kan overtales til å omfavne vår levemåte. Det er istedet det introduserte tabuet mot å lære bort substantive moralske verdier til noen, ikke bare medlemmer av spesielle «miljøer», fortsetter Young:
It creates a general reluctance to promote any values other than procedural ones. The result is far too many people cast adrift, black and white alike, imagining they believe in something only to discover, when social order breaks down, that they believe in nothing.
Perhaps the root of the problem is the progressive Left’s conviction that mankind is essentially good. After all, if you think human beings are fundamentally benign and altruistic, then failing to teach them about right and wrong isn’t going to pose any major problems. They’ll just get along regardless. But the lesson of Lord of the Flies is that this is sentimental and naive. Released from the bonds of civilisation, human beings will quickly descend into cruel, atavistic creatures who pursue their own selfish interests at the expense of everyone else’s. Sigmund Freud got it right when he pointed out that men are not gentle creatures who just want to be loved. On the contrary, they are fundamentally territorial and aggressive:
As a result, their neighbour is for them not only a potential helper or sexual object, but also someone who tempts them to satisfy their aggressiveness on him, to exploit his capacity for work without compensation, to use him sexually without his consent, to seize his possessions, to humiliate him, to cause him pain, to torture and to kill him. Homo homini lupus. Who, in the face of all his experience of life and of history, will have the courage to dispute this assertion?
Toby Young mener at det nettopp er Homo homini lupus vi har bevitnet gjennom fire dagers opptøyer. Det er en feil å se deltagerne som tilhørende spesielle etniske grupper eller som «outsidere», slik noen lokale parlamentsmedlemmer har hevdet. De er bare vanlige mennesker som ikke er sosialisert tilstrekkelig, medlemmer av alle miljøer og ingen. Det de mangler er ikke materiell rikdom eller en meningsfull jobb, men et moralsk rammeverk som gjør dem i stand til å se at å knuse butikkvinduer og å sette fyr på biler – og å stjele – er galt.
– I fire netter ble de dyrebare seks yardene som beskyttet gutten i Fluenes herre overtrådt. Medmindre vi forkaster den moralske relativismen som har ført til denne sykdommen, vil de bli overtrådt igjen, avslutter Young.
