Nytt

Det var en litt mindre misfornøyd Benjamin Netanyahu som lyttet til Obamas tale til American Israel Public Affairs Committee på søndag, etter at den amerikanske presidenten sist torsdag hadde skapt en viss uro ved å snakke om 1967-grensene som utgangspunkt for en permanent løsning på konflikten mellom Israel og palestinerne.

Obama mente det var blitt lagt litt for mye vekt på ordet 1967, og litt for lite på ordet utgangspunkt:

And it was my reference to the 1967 lines — with mutually agreed swaps — that received the lion’s share of the attention, including just now. And since my position has been misrepresented several times, let me reaffirm what “1967 lines with mutually agreed swaps” means.

By definition, it means that the parties themselves -– Israelis and Palestinians -– will negotiate a border that is different than the one that existed on June 4, 1967. That’s what mutually agreed-upon swaps means. It is a well-known formula to all who have worked on this issue for a generation. It allows the parties themselves to account for the changes that have taken place over the last 44 years. It allows the parties themselves to take account of those changes, including the new demographic realities on the ground, and the needs of both sides. The ultimate goal is two states for two people: Israel as a Jewish state and the homeland for the Jewish people and the State of Palestine as the homeland for the Palestinian people — each state in joined self-determination, mutual recognition, and peace.

Det er vanskelig å se at dette skal representere noen forverring i forholdet mellom USA og Israel. Om man ser på relasjonen mellom de to landene i litt større historisk perspektiv, har forholdet vært normalt og uten de helt store krisene under de tre siste amerikanske presidentenes regjeringstid.

De mindre uoverensstemmelsene som kommer til overflaten i dag, er ingenting sammenlignet med f.eks. Yom Kippur-krigen i 1973, da USAs utenriksminister Henry Kissinger mente det var best om Israel fikk «steke litt i sitt eget fett». Det er også lett å glemme hvor lite hjertelig forholdet var under George Bush den førstes regjeringstid (1988-92). I 1991 kom Bush I med et unilateralt utspill hvor bygging av israelske bosettinger ble forlangt stanset, under trusler om tilbakeholdt støtte. Og hans utenriksminister James Baker hadde i en privat samtale sagt «fuck the jews, they don’t vote for us anyway».

New York Times: Obama Presses Israel to Make ‘Hard Choices’