Nytt

Ved siden av gjeldskrisen er migrasjon fra Nord-Afrika det som nå presser samholdet i EU mest. Interessant nok representerer begge to kjerneområdet i EU: monetært samarbeid og fri bevegelse/felles yttergrense.

Italia har mottatt 20.000 flyktninger siste tiden og ber andre land om hjelp til å ta unna. Disse nekter. Man har nok. Italia gir så de 20.000 et midlertidig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag som gir dem rett til å reise videre til andre EU land.

Roma har sluppet løs en «flodbølge» inn i Schengen. Nå er 20.000 ingen flodbølge, men det er hundretusener mer på flukt i Libya. Schengenlandet Norge kan være ett av landene de søker mot om de har penger til reisen.

Libya har tidligere bidratt til å stanse migranter fra Nord-Afrika fra å krysse over Middelhavet. Libya er i realiteten et transitland og Gaddafi satt på ventilen.

Nå er Middelhavet fortsatt den største begrensende faktoren. Det er vanskelig å se for seg at hundertusener vil være i stand til å krysse.

Det sentrale nå er foreløpig ikke antallet men at land som Frankrike truer med å gjenninføre en viss grensekontroll for å stanse dem og dermed utfordre Schengen. «Flodbølgen» er heller «dråpen» som eksponerer svakhetene og ikke minst hvor presset Europa nå er i forhold til innvandring.

Det er interessant at det er svenske Cecilia Malmström som nå er kommisjonær for «innenrikssaker» i Europakommisjonen – og med ansvar for flyktninger og migrasjon. Hun kommer fra innvandringsliberale Vänsterpartiet. Hvordan vil hun håndtere dette?

STRATFOR.COMs analyse av spenningene mellom Paris og Roma er slik:

«The Libyan unrest and the Tunisia revolution have flooded Italian shores with around 20,000 migrants. Italy wants its EU neighbors to pick up the slack and take in some migrants; but, in all honesty, nobody in Europe is eager to take on more Muslim migrants, least of all neighboring France. In response, Italy has decided to issue the migrants temporary resident permits so that they can cross Europe’s unregulated borders. It is Rome’s way of forcing its neighbors to pick up the slack. The French countered with its Interior Ministry ordering border officials to make sure that migrants from third countries crossing its borders are checked for a number of conditions, in addition to the possession of residence permits, before being allowed entry. However, there are no such border officials on the Franco-Italian border. Therefore, either France intends to restaff vacated border posts and impose checks on all travelers, or Paris is bluffing.
Either way, the lack of fundamental support for truly open European borders is illustrated by the disunity over the issue of 20,000 migrants. France is legally correct: A temporary permanent residency is not sufficient for third nationals to set up in another EU member state (they also need proof of financial means, for example). But Italy is right in principle: Why should it shoulder the majority of negative effects of the North African fiasco merely because of geography, especially when Paris has been so vociferous about intervening in Libya and escalating EU member state involvement in the crisis?»