Noe som er forunderlig – et landskap skjuler avtrykk, ikke bare av menneskets fotefar, men også dåmen av en svunnen tid. Dette fattigslige ordet «kulturlandskap» rommer noe mye mer: det snakker til oss, det er generasjoner som er gått heden som strekker sine hender ut, og vi griper dem. I nærværet av gamle bygninger, stenmurer, eldgamle trær, er det som vi får en visshet om at ingenting virkelig dør. Den tyngden fortiden gir, er et lodd, i mange betydninger av ordet.

Det gir oss balanse, lar oss stå der som formidlere mellom det som var og det som blir, og samtidig er det et lodd som tynger oss ned, og som en dag skal dra oss helt ned.

Middelalderen har en egen dragning. I dagens Østfold, en gang kalt Vingulmork, Borgarsyssel, Smaalenene og lenger øst Marken, ligger Værne gård. Her lå en gang johannitternes kloster. I 350 år holdt de til huse in ultimis terris finibus – ved verdens ytterste grense, som stormester Dieudoné de Gozon skrev om brødrene i Norden i 1347.

Historiker Trond Svandal forestiller seg hvordan kom til landet i boken Hellige krigere (Valdisholm forlag):

“I en tidlig sensommerkveld, idet solen sakte glir ned over de lave åsene i vest og speiler seg i det varme fjordvannet, glir en båt innover vannflaten med retning mot strendene i Rygge. Menneskene ombord skuer mot kysten øst for denne fjorden, den som leder helt inn til den lille handelsbyen Oslo.
De har passert Hvaler og utløpet av den store elva Raumelv, den som senere skal få navnet Glomma. Sola skinner rødlig nå om kvelden, og virker som en ild i løvet på de store tærne som vokser tett ned ved strandkanten. Idet menneskene i båten skuer mot aftensola der vest, skimter de det flate landet hvor et annet viktig handelssentrum i disse traktene ligger – byen Tunsberg. Den byen kjenner de fra historier fra handelsmenn som har vært her oppe i nord. Høyt over den lille byen troner det mektige Berget, hvor borgen Tunsberghus skal bygges og bli et av den norske kongens sterke fotfester i disse urolige traktene av hans rike. I mange år nå, helt siden korsfarerkongen Sigurd Jorsalfare døde i år 1130, har det vært stadige strider mellom kongsarvinger i Norge. Nå har det gått nesten femti år siden kong Sigurd åndet ut inne i Oslo, men fortsatt er det ikke fred. Mennene tenker på dette mens båten sakte glir mot rullesteinene på stranda.
Den lille farkosten har ikke valgt Tunsberg eller Oslo. Mannskapet er ikke handelsmenn. De skal til Borgarsysla, rettere sagt til det området som kalles Varna. Båten har seilt helt fra Sjælland i Danmark og om bord har den et uvanlig mannskap. Noen menn kledd i sorte kapper med et tydelig hvitt kors på brystet. De er hellige menn på en ferd til de ytterste utposter av deres kjente verden. De har funnet veien inn den smale Årefjorden, og mannskapet må ro båten de siste meterne. Der fremme, oppe i åsen foran dem, ligger den gamle kongsgården Varna, en gård med røtter hundrevis, ja trolig tusenvis av år bakover i tiden. Men det er ikke det de sortkledde tenker på. De skal bosette seg her, disse hellige brødrene skal nemlig anlegge sitt lille Jerusalem her langt mot nord. Her skal det arbeides for kristenhetens og ordenens gode sak. For dette er brødre av johannitterordenen, Den hellige Sankt Johannes av Jerusalems hospitalsorden. De er sendt fra det nye klosteret i Antvorskov, helt sør på Sjælland i Danmark.
Ut av båten stiger de sortkledde, og med en lang rekke bærere og tjenere sleper de alt det de har fraktet med seg fra Danmark. De vandrer opp fra stranden og gjennom lunder med sommergrønt, blafrende løvverk. De vandrer opp mot gården. Sommersolens siste rødlige stråler er i ferd med å slippe taket, men opplyser ennå dette vakre landskapet hvor de skal ha sitt nye hjem. Med seg har de det mest nødvendige: mat, noe klær og husgeråd, tjenerne og ikke minst utstyr til sin nye kirke. De har en kalk og et fat til nattverdsbrødet. For etter å ha sett de gamle bygningene på gården, samler de sortkledde seg og feirer sin første messe. Dette er deres takksigelse til Gud for at ferden har gått dem vel og at de er kommet trygt frem til sitt nye hjem. De er rede til å ta fatt på et nytt arbeid. De har kommet til Varna – det skal bli Værne kloster.”

Slik kunne johannitterbrødrenes første ankomst til Østfold-kysten og Rygge ha foregått. Vi vet at de kom fra Danmark. De var kledd i sort, i johannitternes ordenskappe med det åttetakkete hvite korset på brystet. De hadde gården Varna, dagens Værne kloster, som sitt mål. Gården hadde ordensbrødrene fått i gave fra en velynder i Norge, en mann nært knyttet til kongen, ja om ikke kongen selv. For Varna hadde vært en gammel kongsgård. Det var ikke lenge siden deres medbrødre hadde ankommet Danmarks kyster. Bare noen år før de trolig ankom Værne, hadde de fått et gods i Antvorskov, sydvest på Sjælland, i gave. Det var i året 1170 at den mektige kong Valdemar av Danmark (1131-1182), han som skulle få tilnavnet “den Store”, hadde donert kongsgården Antvorskov til johannitterordenen. Brødrene som først ankom Danmark kom også sørfra. Mest sannsynlig kom de fra Tyskland eller kanskje også helt fra Frankrike. Her sto nemlig johannitterordenen sterkt allerede tidlig på 1100-tallet. Det var bare tyve år siden de først kom til Tyskland, og populariteten ordensbrødrene nøt hos Europas kronede hoder og stormenn var stor. Klosteret i Antvorskov skulle gjennom middelalderen
forbli johannitternes hovedsete i Norden og det skulle vokse seg stort og mektig. Ved reformasjonen drøye 350 år senere var det blitt et av Danmarks mest velstående klostre og forstanderen her hadde sete i det danske riksrådet. Det forteller oss om den posisjonen johannitterne skulle opparbeide seg i middelaldersamfunnet.

Slik risser Svandal med poetisk hånd opp det historiske bakteppet for at de hellige ridderne kom til Østfold og grunnla et kloster, med forbindelse til hele Europa.

Hellige riddere i Norge. Vi er ikke vant til tanken. Men her slo de seg ned og blomstret. Mye av kildematerialet ble ødelagt, spesielt i forbindelse med reformasjonen. Men vi vet nok til å kunne slå fast at Værne kloster var en betydelig makt.

Dette var på en tid da makten red jernkledt. Da menn måtte inngå forbund.

På Højbro plass i København står statuen av biskop Absalon, utført av Vilhelm Bissen (1902). Han er full av vitalitet, kraft og mot og symboliserer johannitternes tid. Biskopen er ungdommelig og holder en kampøks i hånden. Han ser ut som han ikke ville nøle med å bruke den.

Slik var johannitternes tid.

Svandal gjør den levende for oss. Vi kan spørre underveis: Er vi annerledes enn menneskene den gang, er vi temmet, domestikert? De fleste vil riste på hodet av spørsmålet. Men har menneskene forandet seg vesentlig? Hvor dypt stikker den toleransen vi omgir oss med?

Er den ikke under press? Opplever ikke mange toleransen som et null-sum-spill, som en dag står med skrapt kasse?

Nye kulturer preger hverdagen med et helt annet forhold til toleranse.

Vi har vært vant til å tenke på toleranse som noe som vokser, som andre deler. Men hvordan reagerer menneskene hvis de føler at toleransen er enveis? Da vil vi trolig få se en reaksjon.

Slike spørsmål kan fortiden kaste opp, som gjenstander som stikker frem i dagen.

Hvem har sagt at dagens situasjon skal vare ved? Hvem har sagt at den tryggheten vi en gang kjente er en kvalitet som vil vare ved, hvis vi bare holder fast ved den? Plutselig oppdager vi at den forsvinner, selv om vi spiller etter reglene.

Da dukker spørsmålene opp, om hvem man har noe felles med, og hvordan man innretter seg.

Mennesker reagerer ulikt, også nasjonalt. Man kommer ikke unna spørsmålet om karakter. Nasjonalkarakter. Svenskene har gjennomgått en metamorfose og setter alt inn på å benekte virkeligheten. Nordmenn prater privat, men har vanskelig for å heve røsten. Kun danskene er seg selv og tør si fra.

De tør å være seg selv, for dette handler om identitet, om å våge å være den man er. Det lyder så selvsagt, men er det ikke lenger. Det å vite at man er det som stikker opp av muld, ideene som kom flyvende fra kontinentet, fra Bologna eller Roma eller enda lenger vekk. Det som gjorde oss til det vi er. Og det er det som er spesielt med Svandals bok: man fornemmer vingeslagene fra hele det kontinentale Europa, og enda lenger vekk: vi var del av det som utspant seg, og det var en alvorlig kamp. Både for etablering av en makt som kunnne opprettholde lov og rett, og en kamp for kristenheten.

Et kristent Europa lå i århundrelang kamp med islams imperium, og kampen varte fra Muhammed døde i 632, helt til beleiringen av Wien ble hevet i 1683. Tusen år. Ikke like intenst hele tiden, med vedvarende. Brutalitet fantes på begge sider. Det er det ingen tvil om. Liksom det ikke er noen tvil om at muslimene aldri ga opp. De ville knekke og erobre, underkaste seg Europa. Det var deres drøm, som de ikke ga opp.

Det ser man av deres kamp for å erobre Rhodos og Malta, der johannitterne hadde bitt seg fast og bygget formidable festninger.

Det er et historisk spenn over boken over til vår egen tid, som man ikke kan unngå å bemerke. Ikke å gjøre det er å gå i en stor bue rundt de mest brennbare og samtidig opplagte fenomener i vår tid.

I dag er den nye gravlundsloven kunngjort som pålegger alle norske kommuner å tilby muslimene en gravplass, på den offentlige kirkegård som dermed forandrer navn til gravlund. Det er rimelig at alle blir begravet etter sin tro. Samtidig er det et faktum at mange muslimer da betrakter jorden som sin. Og med økt nærvær, moskeer og beboere, oppstår oppfatningen av at jorda er deres, og er den først blitt muslimsk kan den ikke bli u-islamsk. Da tilhører den islam for alltid.

Slik tenker noen, og hvis mange tenker slik, kan nordmenn komme til å få seg en overraskelse.

Her kan historien være oss til hjelp. På en eller annen måte er den nedlagt i oss. Vi kan koble oss på og hente visdom ut av den.

Nordmenn har tilgang til et tilknytningspunkt som overgår det meste: sagalitteraturen. Den forteller hva menn gjør og består av.

Som oftest åpner den med det mest direkte og viktigste, navnet.

Tore het en mann. Han bodde i et distrikt der det store Raet går gjennom landskapet og deler det i to.

Her møter de dype skogene de lyse slettene lenger sør. I nord ligger de mange vannene som morenen demmer opp. Her finner vi Vansjø, Isesjø og Femsjøen, for å nevne bare noen. Og her strekker skogene seg så langt som øyet kan se. Sør for Raet, i den varme sørhellingen, hvor landskapet skråner utover mot havet, kan Østfold ennå i dag frembringe noe av den beste dyrkingsjorda vi finner her til lands. Der den fruktbare jorda møter vannveiene nordover, og hvor havet møter de samme vannene – der ligger Værne.

Det er en forunderlig historie at johannitterne – hospitalridderne fra Det hellige land – skulle få en avlegger helt oppe i det høye nord. Men slik var tiden. Ordenene var dens tid korporasjoner. Deres ærend var befrielsen av Det hellige land, og kampen mot muslimene. Da de ble drevet ut av Det hellige land, bet de seg fast på Rhodos og Malta.

En ting er slående: muslimene ga seg ikke. De ble beseiret, men planla og organiserte nye kampanjer, år etter år. De skulle ta øyene og fordrive de kristne.

Det er umulig ikke å tenke på dagens jihad-korstog, som bokstavelig talt tar sikte på å gjenerobre Andalus, som var muslimsk jord, og en gang muslimsk, alltid muslimsk. Det er en tanke som skremmer vesterlendinger over måte, men den er reell, og den er allerede i arbeid i nye land: når innbyggerne er muslimske og moskeene er bygget er området erorbret for islam, og det er i religiøs betydning, dvs. da har de retten til landet, og det står over humanisme, sosialdemokrati og kristendom.

Bare kristendom kan trumfe islam, men det kan ikke skje hvis myndighetene avstår jorda, og det er slik muslimene oppfatter dagens flerkulturelle politikk: områder, kulturelt, symbolsk, politisk, avstås til dem og blir territorielt: de får suverenitet over området. De er ikke dummere enn at de forstår at de må gjøre dette gradvis, men det skjer, og myndighetene tør ikke protestere.

Historien er som et rustkammer man kan gå til og hente lærdom og inspirasjon.

Hvis noen synes at dette er en subjektiv, ensidig fortolkning av historien, kan jeg ikke la være å tenke på møtet i justiskomiten på Stortinget, der visepresident Akhtar Chaudry måtte reise spørsmålet om hvorfor det skulle være kors i det norske riksvåpenet.

Dette er ikke innbilning. Alle stortingsrepresentantene hørte det, og det går ikke an å late som man ikke forsto.

Historiens lærdom er bitter, og det er ekstra bittert å måtte lære den om igjen.

Trond Svandal
Hellige krigere
Johannitterne på Værne kloster
Valdisholm forlag (2010)

Trond Svandal holder foredrag om johannitterne og Værne kloster onsdag 13. april i Oslo Militære Samfund, kl. 1900.

Arrangør: Documents Venner