Tittelen på Marco Bellochios film fra 2003 sier noe om hvordan man opplevde samtiden: fem av Aldo Moros livvakter ble drept da Røde Brigader bortførte ham på åpen gate 16. mars 1978. Og denne aksjonen var ikke enestående, det var en tid for venstreekstrem terror over hele Europa, paret med palestinsk terror, og høyreekstrem. Den kan synes insignifikant i skyggen av dagens trusler. Men er det ikke. 70-80-årenes terror var formidabel.

Men den viktigste grunnen til å interessere seg for denne epoken er forbindelseslinjene mellom terroren da og nå: de ideologiske begrunnelsene, legitimeringen av vold, bortforklaringen, annulleringen av andre menneskers liv, insisteringen på ideologier som er en krigserklæring mot det sivile samfunn. For å gjøre dette mulig: undertrykkelsen av kritikk, skjerming av krefter som er fiendtlige til demokratiet, tilsidesettelse av ytringsfriheten.

Voldsbruken har vunnet en større legitimitet i dag enn den hadde på 70-80-tallet: når aksjonister kan stenge Oslo City en fredag ettermiddag har selvtekten vunnet et stort terreng, og politiet inntar en passiv holdning. Det samme gjør mediene. Den samme defensiven så vi under Gaza-demonstrasjonen 8. januar 2009: den lovlige demonstrasjonen måtte rømme, og mobben kunne ta over.

Alle som husker vet: dette var bare et forspill. Det kommer mer.

Dagens drama er på en måte så stort og alvorlig at man nekter å forholde seg til det.

Det betyr ikke at det er uforståelig. 60-70-80-tallet er en nøkkel. Her legges mange av føringene for det som nå skjer.

Bellochios film er ingen dårlig begynnelse.